Konsekvenser av netthandel eller “Amazon is Amazing!”

Jeg handler nesten alle bøkene jeg leser på amazon.com! Det er flere grunner til dette: Utvalg, pris, leveringstid og  anbefalinger. Jeg leser nesten kun engelske bøker og på amazon er utvalget fantastisk godt. Jeg synes dessuten prisen er utrolig mye bedre enn i norske bokhandlere. Videre får jeg levert bøkene jeg bestiller på sekunder til mitt lesebrett, og jeg får i tillegg anbefalt bøker ut fra hva jeg har kjøpt og sett på før. Det er vanskelig for meg å finne noen annen tilbyder som kan konkurrere med amazon.com.

Ettersom flere og flere handler ulike varer på nett vil det i verste fall kunne føre til butikkdød i Norge.

Når jeg handler på nett taper de lokale bokhandlene på det. Bøker er blitt ferskvare på den måten at bøker vi har lest gir vi ofte bort gratis til loppemarkeder, og de som ikke selges der kastes. Som produkt har varen bok gjennomgått veldig stor forandring på relativt kort tid i forbindelse med salg over internett. En regelrett revolusjon. For min del har konsekvenser av å lese på nettbrett og bruk av amazon ført til at jeg leser mer enn før. Jeg har alltid lest mye, men nå leser jeg enda mer! Konsekvenser for bokhandlere av at flere kjøper bøkene sine på nett, kan være redusert salg, og at de mister nødvendige inntekter for å gå i balanse, og dermed må legge ned bokhandelen sin, eller legge om konseptet sitt og ta inn andre varer enn før for å fortsatt tiltrekke seg kunder og få salg.

Jeg kommer til å fortsette å kjøpe bøker på amazon.com uavhengig av hvordan det går med norske bokhandlere. Økt konkurranse kan føre til at noen må legge ned og andre legger om produktutvalget sitt. Det ser jeg ikke som noen ulempe, men som realiteter ved å drive handel.

Konsekvensene ved økt netthandel er likevel til betenkning for meg, siden jeg vet at dette kan komme til å gjelde mange typer varer og dermed mange typer butikker i Norge i tiden fremover. Tanken på flere tomme butikkvinduer i byene våre er ikke lystbetont. Her er det en utfordring til alle kommuner om å skape gode møteplasser i årene som kommer, og kanskje vil bibliotekene og lokale bokutlånstjenester komme til å vokse i bruk? Se eksempel via Pinterest her: http://www.pinterest.com/pin/270990102551776588/

Bør grensen for avgiftsfri handel på nett fra utlandet økes?

I dag er grensen for avgiftsfri handel for fysiske varer på 200 kroner. Ordningen med en beløpsgrense ble bestemt i 1975. Da var beløpet på 20 kroner. Dette var lenge før det var aktuelt å handle over internett. I 1999 ble beløpet endret til 200 kroner. Her kan du lese om hva beløpsgrensen betyr for deg, hvorfor denne saken er interessant akkurat nå, hvilke regler som gjelder i andre land, og svar på om grensen bør økes.

Hva betyr beløpsgrensen for deg som kunde? Det vil si at du kan handle fysiske varer over nettet for inntil 200 kroner uten å betale 25% merverdiavgift (også kalt moms), og dessuten toll hvis du handler klær. Dersom du derimot handler for mer enn 200 kroner, må du betale moms og eventuelt toll i tillegg. Momsen gjelder faktisk både for varen og frakten. Unntaket her er bøker. De er fritatt fra moms. Et regneeksempel ung.no har gjort viser prisen på en bukse øker fra nettbutikkens pris på 850 kroner til din faktiske regning på 1245,40 – når moms og toll er lagt til, og i tillegg kan nettbutikken legge til ekspedisjonsavgifter, og Posten legger til et fortollingsgebyr på minimum 117 kroner på toppen av dette. Hvis det derimot er digitale tjenester du kjøper, som for eksempel programvare, som leveres over internett, så er det toll fra første krone, og altså intet avgiftsfritt beløp. Før var det bare bedrifter som betalte avgift på slike tjenester, men fra 1. juli 2011 må privatpersoner også betale.

Hvorfor er denne saken interessant nå? Ved regjeringsskiftet i høst har Høyre og Fremsrittspartiet uttalt at de vil øke beløpsgrensen, men det er ennå ikke klart hva det nye beløpet blir. Både Fremskrittspartiet og Venstre har uttalt at de vil heve grensen til 1000 kroner. Hvis beløpet stiger til 1000 kroner, frykter flere at arbeidsplasser i Norge kan gå tapt, dersom det ikke blir tilsvarende momsfritak på varer kjøpt innenlands. Hvis beløpsgrensen heves vil konkurransen fra nettbutikker i utlandet være reell for alle som selger varer i butikker i Norge. Harald J. Andersen, direktør i Virke, frykter det vil kunne bli “butikkdød” over hele landet, særlig der hvor tilbudet er minst fra før.

Hvilke regler er vanlige på dette området i andre land? I Danmark er beløpsgrensen 80 danske kroner. I Storbritannia er grensen 137 kroner og i Sverige er det ingen beløpsgrense, de må betale moms fra første krone på alle fysiske varer kjøpt utenfor EU. Innad i EU beregnes og betales moms fra landet den fysiske varen sendes fra. Ut fra dette ser vi at Norge har en ganske høy beløpsgrense for fysiske varer kjøpt på nett fra utlandet.

Tom Erik Sørensen og Trine Søraa skriver i boken sin “Historiske Trondheim – En vandretur i historiske Trondheim” om at bydelen Bakklandet ikke ble en del av Trondheim før i 1845. Før den tid kunne man dra over Nidelva for å drive avgiftsfri handel. Det er interessant siden de beskriver en tid som vi ofte tenker er fjern for oss, men noen av utfordringene de hadde i 1845 er de samme som i dag. Butikker innen en geografisk sone frykter konkurranse fra butikker i en annen geografisk sone med andre konkurransevilkår som gjør prisene billigere, og medfører handelslekkasje, tap av inntekter og i verste fall konkurs for enkelte. Lover og regler kommer ikke sjelden på banen i etterkant av at praksis innen et område er etablert, eller vesentlig endret. Internett endrer handel land imellom vesentlig. Reglene kommer på plass etterhvert. Det er fordeler for kunder å hente på å kjøpe varer fra utlandet, men avgiftene som påløper kan endre prisen fra den du ser i nettbutikken til den endelige prisen på varekjøpet etter moms, toll og fortollingsgebyr er lagt til. Regjeringsskiftet foreslår å endre beløpsgrensen, men det er ennå usikkert hva en ny grense blir. Andre land vi liker å sammenlikne oss med har lavere beløpsgrense enn oss. For min del er det siste avgjørende for hva jeg tenker nå. Så lenge andre land vi samarbeider med har en lavere grense, ser jeg ingen grunn til å heve beløpsgrensen i Norge ytterligere akkurat nå.

Kilder:
Distansehandel.no: http://www.distansehandel.no/?n=62

Butikksiden.no: http://www.butikksiden.no/archives/valg-2013-200-kronersgrensen

Tollvesenet: http://www.toll.no/templates_TAD/MainTopic.aspx?id=244979&epslanguage=no

PC World: http://www.idg.no/pcworld/article272370.ece

Ung.no:http://www.ung.no/forbruker/1635_Slik_beregner_du_toll_og_mva.html

Nettavisen: http://www.na24.no/ipad/?articleId=3692297

Nettavisen: http://www.na24.no/m/?articleId=3693847

DinSide: http://www.dinside.no/832392/tenk-paa-dette-for-du-handler-fra-utlandet

Liberal.no: http://liberal.no/2011/11/heving-av-grensen-for-avgiftsfri-import-fra-kr-200-til-kr-500/

Akademikaforlag: http://www.akademikaforlag.no/content/historiske-trondheim#book-right

Vil bruk av data i ungdomsskolen øke snart?

Senter for IKT i utdanningen gjengir funn fra rapporten “Monitor 2011 Skolens Digitale Tilstand” om at: “…27 % av ungdomsskoleelevene bruker datamaskinen på skolen i fire timer eller mer per uke”. Det vil si at de fleste elevene i ungdomsskolen bruker datamaskinen relativt lite på skolen hver uke. De tilsvarende tallene for barneskolen er 15%, mens elevene i videregående skole gjennomgående bruker pc mye oftere, siden de gjerne har med seg egen pc inn i timene. Det er rimelig å anta at det er ønskelig å øke bruken av data for alle elevene i ungdomsskolen i Norge fremover, men er det grunn til å være optimistisk om vi vil få det til snart?

Ungdomsskolene i Norge er statlige bedrifter underlagt kommunalt styre. Staten kan øremerke midler til skolene i statsbudsjettet, men ofte fastsetter kommunene budsjettet til en skole ut fra antall elever som går på den. Liten skole er lik lite penger, stor skole gir større budsjett. I mange kommuner er det opp til den enkelte skole å definere hva den vil bruke penger på. Slik sett er det ikke så rart at det i dagens Norge er ganske forskjellig hvor mange brukbare pc-er hver skole har. I statsbudsjettet for 2014 øker regjeringen kommunenes inntekter med 7,7 milliarder kroner. 5,2 av disse er økte frie inntekter. Her er det håp om at flere ungdomsskoler vil kunne kjøpe mer datautstyr neste år!

Bruk av data er imidlertid ikke alltid prisgitt antall datamaskiner en skole har tilgjengelig. Ulike fag har ulik nytte av å bruke datamaskiner. Ulike lærere har også ulik praksis og motivasjon når det gjelder bruk av datamaskiner. En viktig endring fant sted med Kunnskapsløftet LK-06. Da ble digital kompetanse likestilt som basis ferdighet med lesing, skriving og å uttrykke seg skriftlig og muntlig. Det betyr at alle fag og alle lærere må forholde seg til datamaskiner. Mange lærere bruker datamaskiner selv i klasserommet, men det er forskjellig fra at elevene får bruke pc-er selv. Dermed kan to elever på samme skole ende opp med å bruke datamaskiner med ulik hyppighet, på grunn av ulike metoder og preferanser hos lærerne deres. Digital kompetanse krever at lærerne gir elevene mulighet til å tilegne seg dette. En forutsetning for å kunne lære bort digitale ferdigheter er at man har disse selv. Den gode lærer oppdaterer seg selv faglig underveis, men nivået på kunnskapen varier naturlig nok en del. Senter for IKT i utdanningen ble opprettet i 2010, og har 60 ansatte som bistår lærere i skolehverdagen med data. Det er grunn til å tro at et slikt senter bidrar positivt til lærernes datakompetanse.

Det er med elevene som med lærerne; de har ulik tilgang, tilnærming til- og motivasjon med bruk av datamaskiner. Noen har egen maskin, mens andre er avhengig av å få låne en. Flere skoler, som for eksempel Ris ungdomsskole, lar elevene ta med egen pc til undervisningen, på egen regning og risiko. Ulempen her er at ikke alle har en pc å ta med, og at oppgjøret ved et eventuelt uhell eller tyveri kan bli innviklet grunnet manglende lovverk på området. Dette siste er en medvirkende grunn til at flere skoler avventer med å tillate elever å bruke egen pc på skolen.

Det synes å være grunn til å være optimistisk med tanke på økt bruk av datamaskiner i ungdomsskolen i Norge i dag. Kommunene får økt sine frie inntekter med 5,2 milliarder for 2014. Her er det lov å håpe på at noe går til data i landets ungdomsskoler. Digitale ferdigheter likestilles i dag med det å kunne lese og regne, og det er et krav i læreplanene for alle fag at data skal brukes. Mange lærere bruker datamaskiner selv i undervisningen, og i 2010 ble Senter for IKT i utdanningen opprettet, med 60 ansatte til å bistå lærerne med datakompetanse. Noen skoler tillater elevene å ta med egne datamaskiner i undervisningen, mens andre venter på at lover og regler skal bli avklart rundt dette. Selv om utfordringene er store peker pilene bare en vei: mot økt bruk av data i ungdomsskolen.

Kilder:
https://iktsenteret.no/aktuelt/skolens-digitale-tilstand-2011#.UmxZkiifuMk

http://www.udir.no/Lareplaner/Forsok-og-pagaende-arbeid/Lareplangrupper/Rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/

http://no.wikipedia.org/wiki/Digital_kompetanse

http://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/grunnleggende-digitale-ferdigheter-for-laerere.html

http://www.ta.no/nyheter/grenland/article6822089.ece

http://www.risavis.net/EgenPCitimene-erdetgreit.htm

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10059849

http://www.udir.no/Lareplaner/Veiledninger-til-LK06/Veiledning-i-lokalt-arbeid-med-lareplaner/Artikler/Bakgrunn-for-Kunnskapsloftet/

Delingstjenester

Delingstjenester er tjenester der du gir andre mennesker tilgang til ting du eier selv. I dag finnes tre hovedtyper av slike tjenester. Hva er fordeler og ulemper ved disse typene tjenester? I denne bloggen kan du lese litt mer om akkurat det.

 

Den første er av kommersiell type og handler om å tjene penger via utleie. Du leier ut leiligheten eller bilen din til andre som trenger en slik tjeneste, og som betaler for bruken. Et selskap som airbnb.no driver med dette. En stor fordel ved denne tjenesten er pris for kundene og en ny mulighet til å tjene penger på å leie ut rom for dem som eier en leilighet. Ulemper er knyttet til økt konkurranse i overnattingsbransjen der eksisterende bedrifter mister markedsandeler.

 

Den andre typen delingstjeneste handler mer om opplevelser, og det skjer dersom du låner bort sofaen din en natt til en person som ønsker å overnatte der du bor uten å bruke så mye penger. Et selskap som couchsurfing.org er blitt kjent for dette. Fordelene for brukerne er at det er gratis. Du kan gi en frivillig donasjon til eieren av sofaen. I tillegg kan det være hyggelig både for bruker og utlåner å bli kjent med nye mennesker. Ulemper kan være om det forventes at det doneres en gitt sum for tjenesten, eller at det ikke finnes sofaer tilgjengelig et sted du har lyst til å dra på et gitt tidspunkt.

 

Den tredje måten ligner mer en vennesirkel der du låner bort gressklipperen din til en i nabolaget, mot at du en annen gang får låne noe du trenger av ham eller henne, som for eksempel en vinkelsliper eller høytrykksspyler. Bytteringer finnes i flere byer i Norge i dag, og kan letes opp på internett. Fordelene her ligger i at mange eier en del ting de bruker lite. Ved å låne bort utstyr i en byttering, vil tingene komme mer i bruk, og du får tilgang til bruksgjenstander du kanskje ellers måtte kjøpt og lagt til haugen av ting som er “kjekt å ha” en sjelden gang i blant. Ulempen ved å delta i en slik type deling av tjenester, kan være at det kan gå med tid for å holde rede på hva som er lånt ut til hvem og når.

 

Terskelen for å bruke en bytteringstjeneste er ikke så stor for de fleste, men det å leie ut leiligheten til fremmede, eller å selv reise på tur og låne noens sofa for en natt virker som et større steg! Her kommer anbefalingssystemer inn, og hjelper fremtidige gjester å finne steder andre går god for.

 

Det kommer stadig flere delingstjenester til. En ny tjeneste i Norge er easybring som tilbyr rimelig frakt av gjenstander fra ett sted til et annet med folk som allikevel skal til det stedet. Med easybring sparer avsender penger, den som frakter varen tjener en slant, og miljøet spares ekstra transport. Det må vel kalles win-win-win!

 

 

Kilder:

https://www.airbnb.no/

https://www.couchsurfing.org/

http://www.alternativ.no/markedsplassen/byttering.html

http://www.ft.com/intl/cms/s/2/4dd675fe-eae8-11e2-bfdb-00144feabdc0.html#axzz2iOzI8Szf

http://innodesign.no/Kronikker-Meninger/Nettverksoekonomi

https://www.easybring.com/nb

Hvorfor betale for noe en kan få “gratis”?

Noen varer blir over tid standardvarer. Eksempler på dette er korn, vann og strøm. Det betyr ikke noe for mitt forbruk om jeg velger korn eller vann fra en leverandør fremfor en annen, annet enn pris. Prisen på slike varer synker så lenge det er flere selskaper som konkurrerer om å selge dem. Musikkfiler er i dag i ferd med å bli en slik standardvare.

 

Tidligere måtte man kjøpe sanger i formater som LP-er, kassetter eller CD-er. Det var mulig å lage kopier på ulikt vis, men ofte ble ikke kvaliteten den samme. Internett har ført til tjenester som svenske Spotify. Ved å bruke Spotify kan man lytte til hele deres bibliotek av musikkfiler gratis, riktignok ispedd reklame. Hvis en vil lytte til musikk uten reklame, kan en kjøpe sanger gjennom iTunes eller betale for Premium versjonen av Spotify. Hvor stor rolle spiller det for lytteren hvor sangen kommer fra?

 

På internett er musikkfiler blitt lette å dele, og det skjer i et enormt omfang gjennom nettsider som for eksempel The Pirate Bay. Ulike forsøk på å blokkere slike nettsider har ikke hatt så stor suksess. I Nederland opplevde de tvert i mot at den ulovlige nedlastingen økte etter at The Pirate Bay ble blokkert. Når musikkfiler deles ulovlig er konsekvensen for både artister og distributører at de taper store deler av sine inntekter.

 

Er det dermed slik at muligheten for at folk i fremtiden vil betale for å laste ned musikk fra nett er dårlig? P3.no melder om en ny rapport fra britiske Ofcom som viser at ulovlig nedlasting av musikk er synkende. Selv om 1 av 10 nettbrukere innrømmer å ha lastet ned musikk ulovlig, velger nå flere å betale for musikken! Dette er gode nyheter for musikkbransjen! Men hva er det som gjør at flere nå betaler for varer de ellers kan skaffe seg gratis?

 

Selv om omfanget av ulovlig nedlasting av musikkfiler gjør det vanskelig å finne og straffe alle som har lastet ned ulovlig, er konsekvensene alvorlige hvis en blir tatt! Advokatforeningens tjeneste advokatenhjelperdeg.no informerer om at kopiering av innhold uten tillatelse fra opphavsmannen som hovedregel er ulovlig. “Ved overtredelse risikerer man bøter eller fengsel i inntil tre måneder (ved spesielt grove overtredelser er strafferammen tre år). I tillegg risikerer man å måtte betale erstatning.”

 

Så lenge en kan lytte til musikk på lovlig vis helt gratis gjennom tjenester som Spotify, eller laste ned musikkfiler til eget bruk ved å betale per sang på iTunes, så fremstår det å kopiere musikkfiler ulovlig som mindre attraktivt. Jo lavere prisen per sang blir, jo flere vil velge det lovlige alternativet. Det spiller en rolle for opplevelsen av musikken om den er kjøpt på lovlig vis, når det er alvorlige konsekvenser knyttet til det å laste noe ned ulovlig. Regulering av en tjeneste ved hjelp av lover og sanksjoner gjør en forskjell! I tillegg kommer det etiske dilemmaet mange vil kjenne på: at det ikke er så kult å bruke noe, når andre snytes for penger. Kanskje er det litt som med reven i Hakkebakkeskogen: de kjøpte pepperkakene smaker bedre enn de stjålne pepperkakene!

 

 

Kilder:

http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/nedlastning-kan-bli-dyrt/

Oppdatert 18.09.2013

 

http://p3.no/musikk/hjelper-det-a-blokkere/

Publisert 23.08.13, kl 15.29. / Oppdatert 23.08.13, kl 15.35.

 

http://p3.no/musikk/mindre-ulovlig-nedlasting/

Publisert 13.09.13, kl 14.28. / Oppdatert 13.09.13, kl 14.28

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Spotify

This page was last modified on 7 October 2013 at 14:27.

Om å gjøre gode kjøp – før og nå

Hvis en skulle kjøpe en litt dyr vare for 30 år siden, så var det naturlig å skaffe seg oversikt over markedet, gjennom å lese annonser i aviser og fagblader, samt å ringe eller besøke butikker. Dessuten snakket en gjerne med bekjente som hadde erfaring, og rådførte seg med viktige familiemedlemmer. Prosessen kunne ta ganske lang tid, og det var ikke sikkert du kunne funnet ut alt du ønsket å vite om varen fordi det ikke var noe sted der tidligere kunder kunne fortelle om sin opplevelse.

I dag kan en bruke internett til raskt å få vite nesten alt om en vare, hvor en burde kjøpe den for å få best mulig pris og kvalitet, om tidligere kunders opplevelse med varen, og om hvor mange som gir varen 5 av 5 mulige stjerner.

Tiden en bruker til å finne ut informasjon om en vare eller en tjeneste, og kvaliteten på denne informasjonen er mye verdt for mennesker i dag. Vi kaller det transaksjonskostnader.

Hvis transaksjonskostnadene er lave er tiden som er brukt for å skaffe informasjon lav, og kvaliteten på informasjonen god. Hvis transaksjonskostnadene er høye, har en brukt mye tid, og kvaliteten på informasjonen en fikk var kanskje ikke så god heller. Kostnadene blir spesielt høye dersom varen ikke holder mål, og en må klage på den og i verste fall kanskje gå til sak mot selger for å få pengene igjen!

Internett har gjort at transaksjonskostnadene for mange har gått veldig ned!

For min del har nettstedet www.tripadvisor.com gjort det lettere å bestille hotell når vi har dratt på ferie til utlandet. Vi har kunnet lese tidligere gjesters innlegg om deres opplevelse av hotellet. I tillegg har tjenesten www.finn.no gjort familiens kjøp og salg av bil de siste årene til en mye lettere affære. Vi synes vi har kunnet sammenlikne biler, og funnet hva som er et fornuftig prisnivå veldig greit. Spesielt siden ingen av oss er eksperter på bil! Våre transaksjonskostnader innen det å søke frem informasjon, forhandle om pris, samt å fatte beslutninger har blitt mye lavere. Vi synes vi har spart mye tid, og dermed også penger på å kunne benytte Web 2.0 tjenester på internett til større innkjøp, i forhold til hva vi kunne for 30 år siden.