Summer Solstice

Photo by Helene Møller from Ostsund in Asker muncipality in Norway from June 2026.

Summer Solstice

Once upon a time, when the days lasted much longer than the nights, the King and the Queen were planning to spend a day by the sea in the Lowlands. The Prince and Princess were discussing what to bring. Buckets and spades, fishing rods and a garden cricket set were brought forth especially for them. The Royal Cook, Beatrice, made a picnic basket worthy of royalty, which it was after all, and she made certain treats for Lucky were included too.

Horses and the open carriage were called for, and in the midst of organizing crates of towels, toys and food, no one noticed a small beige hare with a blue bucket hat easing herself into the crate of toys before it was loaded onto the carriage. The horses were prancing, and before long the Royal family were on their way to the Lowlands. The colorful bows on their straw hats fluttered in the summer breeze.

Behind a curtain of a window in the castle, the King’s Aunt Bathilda, the Grand Duchess of the Heights, let out a sigh of relief. She had complained that her back would not agree with a day by the sea, and while this was true, her seemingly perfectly behaved cats, Bits and Fitz, had no such reservations. They had coiled themselves into the train of the Queen’s travel robe, their silky fur making it look extravagantly dear, enticed by the prospect of fresh fish.

Unbeknownst to them, in the bay of their destination, a pink flamingo was waiting to make a scene.

The sea lay calm as glass, its surface catching the sky’s scattered pearls of cloud. The royal carriage rolled to a stop at the edge of the dunes, and the horses snorted, tossing their manes as if greeting the wind itself. The Prince and Princess leapt down first, their laughter skipping across the sand.

From the crate of toys came a faint rustle. The beige hare, still wearing her blue bucket hat, peeked out and blinked at the brightness. She had never seen the sea before — it looked like a mirror that had forgotten its frame.

Beatrice spread the picnic cloth, and Lucky wagged his tail at the scent of roast chicken. Everything seemed perfectly arranged until a sudden splash broke the stillness. Out in the bay, a pink flamingo rose from the water like a living sunset, shaking droplets from its wings.

The Queen gasped, the Prince clapped, and the hare’s heart fluttered. The flamingo bowed low, its reflection rippling beneath it, and called out in a voice that sounded like laughter and wind together:

“Welcome, travelers of the Midlands! The Solstice has been waiting for you.”

And just like that, the day began to shimmer with something more than sunlight — a promise of stories yet untold.

The flamingo’s bow sent ripples all the way to shore, and it was in that ripple — that small, shining disturbance — that the beige hare finally worked up her courage.

She tumbled out of the crate with the bucket hat askew, landing in the sand with a soft poof. No one noticed at first — the Prince and Princess were already racing toward the tide with their buckets swinging, and the King was unfolding a chair with the particular seriousness men reserve for deck chairs and nothing else.

It was Lucky who noticed first. His ears went up, his nose went down, and he trotted straight over to the hare with the unmistakable energy of a dog who has just found the best thing on the beach. The hare froze. Lucky sniffed once, wagged his tail twice, and then — to everyone’s surprise who wasn’t there to see it — simply sat down beside her, as if to say: you’re with me now.

Bits and Fitz had grown tired of pretending to be decorative. The moment the Queen stepped from the carriage, they unspooled themselves from the train like two shadows deciding to become real, and made a beeline — a catline — for the nearest rockpool, where something silver was flashing beneath the water.

Beatrice, setting out the last of the treats, caught sight of them just in time. “Oh, no you don’t,” she murmured, though she was smiling. She had, after all, packed extra fish. She always packed extra fish.

The Princess, meanwhile, had unpacked the garden cricket set and was attempting to teach the flamingo the rules, which the flamingo found absolutely delightful and completely unnecessary. It simply stood on one leg wherever the ball landed and declared itself “not out” regardless of what had actually happened.

“That’s not how it works,” said the Princess.

“It is today,” said the flamingo. “It’s the Solstice. Everything works a little differently today.”

The hare sat beside Lucky, watching it all — the cats, the cricket, the flamingo’s nonsense, the Queen’s laughter carrying over the dunes — and she thought, this is a very good crate to have climbed into.

She did not yet know that the flamingo had been waiting for her specifically.

The flamingo stepped delicately out of the shallows, high-stepping through the glassy tide until the water merely licked its ankles. The ripples fanned out across the mirror of the bay, catching the afternoon light that beamed down through dappled, fleece-like clouds in long, silent rays of gold.

With an elaborate rustle of sunset-pink feathers, the bird stopped right in front of the warm rock where the beige hare sat. Lucky gave a polite, inquisitive chuff, but stayed right by her side, a loyal sentry in the warm sand.

The flamingo tilted its head, one amber eye gleaming with ancient merriment.

“You took your sweet time finding the right crate, little one,” the flamingo murmured, its voice dropping from theatrical announcement to a warm, conspiratorial whisper.

The hare adjusted her blue bucket hat with one trembling paw. “I—I only wanted to see where the sea went,” she squeaked softly. “I didn’t know anyone was expecting me.”

“Ah, but the Solstice does not operate on ordinary timetables,” said the flamingo, tucking one long leg effortlessly under its breast. It nodded toward the vast, quiet water where the sky seemed painted upside-down upon the deep blue glass. “Look out there. When the sun hangs at its highest point, the water and the sky swap their secrets. Everyone else came looking for shells, or cool breezes, or fresh mackerel—” here, it cast a knowing glance toward Bits and Fitz, who were currently staring down a bewildered crab in a tidal pool—“but you came because you felt the pull of the horizon.”

The flamingo leaned closer, lowering its curved beak until it was level with the hare’s twitching whiskers.

“A message arrived on the morning tide, carried by the white cap of the wind. A message meant only for a traveler small enough to fit in a toy box, brave enough to wear a summer hat into the unknown, and gentle enough to make friends with a hound.”

The hare’s ears stood straight up under her brim. Far down the sand, the King was still wrestling the canvas back of his deck chair, and the Prince and Princess were shouting over a cricket ball that had rolled into a patch of sea lavender. But here, by the quiet stones at the water’s edge, the air felt suspended — cool, bright, and brimming with magic.

“What kind of message?” whispered the hare.

The flamingo shook a single, glistening drop of water from its wingtip, letting it fall onto a smooth dark stone right between the hare’s paws. As the water hit the sun-warmed stone, it didn’t splash — it glowed, carving out a glowing little map of an island just past the bay’s twin headlands, shrouded beneath the distant pine-clad hills.

“The kind of message that turns a stowaway into an adventurer,” the flamingo trilled softly. “The tide will turn at tea time. And when it does, the secret path across the water will open for three minutes, and not a second more.”

Lucky nudged the hare’s shoulder encouragingly with his wet nose. The hare looked from the glowing pebble to the great, still fjord of the Lowlands, took a deep breath of the salty pine air, and straightened her blue hat.

The hare took another look at the glowing map on the stone.

The island it showed was tiny, no more than a green speck beyond the twin headlands, yet the more she stared at it, the more certain she became that she had seen it before. Not with her eyes, perhaps, but in the fleeting sort of way one remembers a dream.

“Tea time,” she repeated.

“Tea time,” agreed the flamingo gravely.

“That’s not very long.”

“The best adventures rarely are.”

The afternoon drifted onward in a patchwork of small delights.

The Prince caught three fish and exaggerated each one’s size by at least half.

The Princess finally persuaded the flamingo to follow one actual rule of cricket, whereupon the bird immediately invented two new ones.

Beatrice served sandwiches cut into stars and little honey cakes dusted with sugar so fine they sparkled like sea foam.

And all the while, the hare kept glancing toward the water.

Bits and Fitz, meanwhile, had discovered trouble.

Not ordinary trouble.

Royal trouble.

The sort of trouble that begins with curiosity and ends with someone needing a bath.

The two cats had ventured beyond the rock pools and into a small grove of wind-twisted pines overlooking the beach. There, hidden among the roots, they found an old bell hanging from a gnarled branch.

It was green with age and crusted with tiny white shells.

Bits touched it with a paw.

Dong.

Fitz immediately touched it too.

DONG.

The sound swept out over the bay.

Every gull took flight.

The waves shimmered.

And far beyond the headlands, something answered.

The flamingo froze.

“Oh dear.”

Lucky looked up.

The hare looked up.

Even the King looked up, though only because his chair had unexpectedly folded itself again.

“What was that?” asked the hare.

The flamingo unfolded both wings dramatically.

“That,” it said, “was not supposed to happen until after dessert.”

Out on the water, a silver line appeared.

At first it looked like sunlight.

Then it looked like a road.

A narrow shining path stretched across the sea, winding between the waves all the way toward the hidden island.

The glowing map on the stone blazed brighter than ever.

“The path!” gasped the hare.

“Several hours early!” cried the flamingo.

Across the beach, everyone stopped what they were doing.

Everyone except Bits and Fitz.

The cats had realized they had caused something important and were now attempting to look innocent, which only made them appear more suspicious.

The Queen folded her fan.

The Prince shaded his eyes.

The Princess dropped her cricket mallet into the sand.

And Beatrice, who had seen enough enchanted happenings in royal service to recognize one when it appeared, calmly began packing extra biscuits.

“One should never face a mystery hungry,” she said.

The silver road shimmered.

The tide whispered.

The island waited.

Then, carried over the water, came a voice as soft as distant bells.

“Keeper of the blue hat…”

The hare’s ears stood straight up.

“…we have been expecting you.”

And somewhere on the hidden island, a lantern that had not been lit for one hundred summers suddenly began to glow.

The silver road lay across the water like a ribbon someone had forgotten to tie.

“Well?” asked the Princess, retrieving her cricket mallet. “Are we going?”

The flamingo looked horrified.

“Your Highness! One does not simply go to an enchanted island!”

“Why not?”

“Because there are procedures!”

“What procedures?”

The flamingo opened its beak, closed it again, and looked towards the King for assistance.

Unfortunately, the King was still occupied with his chair.

“I think,” said the Queen, “we had better go before the road disappears.”

And so they went.

The Prince carried his fishing rod, the Princess her cricket mallet, and Beatrice her basket of biscuits. Lucky trotted beside the hare, who kept one paw firmly on her blue bucket hat.

Bits and Fitz followed at a dignified distance, pretending they had intended to visit the island all along.

The flamingo brought up the rear, muttering about procedures.

The King, having finally abandoned his chair, hurried after them.

The silver road was not quite what it seemed.

It felt solid beneath their feet, yet little fish swam underneath it, looking up at the travelers with expressions of considerable surprise.

Halfway across, the Prince stopped.

“There’s a fish down there bigger than any I’ve caught!”

“That would not be difficult,” remarked the Princess.

The Prince was about to object when the hare noticed something curious.

The clouds reflected in the water were moving in the opposite direction from those overhead.

And among them floated pictures.

A summer picnic.

A child launching a paper boat.

A woman dancing barefoot on a beach.

A dog chasing a butterfly.

“Those aren’t clouds,” whispered the hare.

“No,” said the flamingo, suddenly very quiet. “Those are memories.”

“Whose memories?”

“That is what we are going to find out.”

They reached the island just as the silver road began to dissolve behind them.

It was a small island, covered in pine trees, wild strawberries, and moss so soft that even the cats walked carefully upon it.

At its centre stood a little white cottage with a blue door.

Beside the door hung a lantern.

It was glowing.

On the doorstep sat an elderly tortoise wearing a waistcoat with far too many pockets.

“You’re early,” he said.

“We know,” replied the flamingo.

“Very early.”

“The cats rang the bell.”

The tortoise considered this.

“Ah. Cats.”

He took a small notebook from one of his pockets and made an entry.

“That explains several things.”

The hare stepped forward.

“Excuse me,” she said politely. “Were you expecting me?”

The tortoise looked at her blue hat.

“Not exactly.”

The hare’s ears drooped.

“We were expecting the hat.”

Now this was a most surprising thing to hear.

“My hat?” asked the hare.

“Indeed. The blue summer hat. Knitted beneath a Douglas fir, if I’m not mistaken.”

The hare nodded.

“Chrismine made it for me.”

“Of course she did,” said the tortoise. “She always was good at remembering.”

“Remembering what?”

The tortoise looked towards the lantern.

“Things the rest of us have forgotten.”

He opened the cottage door.

Inside were hundreds of little glass bottles, arranged on shelves reaching all the way to the ceiling.

Each contained a tiny glowing scene.

There were summer evenings, birthday celebrations, journeys, reunions, and ordinary afternoons that had somehow become extraordinary.

“Welcome,” said the tortoise, “to the House of Remembered Summers.”

The Queen stepped inside and gasped.

In one bottle she saw herself as a little girl, running through a meadow with her mother.

The King discovered a bottle containing his first fishing expedition, during which he had caught precisely nothing.

The Prince laughed.

The King looked rather offended.

And Beatrice found a bottle showing a young cook presenting her very first cake to a delighted little Princess.

“Oh,” she whispered. “I had quite forgotten that.”

“But why are we here?” asked the hare.

The tortoise led them to a shelf standing apart from the others.

Upon it stood a single empty bottle.

“This island has kept the memories of one hundred summers,” he explained. “But the hundredth summer is not yet complete.”

“Is something missing?” asked the Princess.

“Something very important.”

“A treasure?” suggested the Prince.

“A crown?” asked the King.

“A fish?” wondered Bits, who had finally decided to speak.

“No,” said the tortoise.

He turned towards the hare.

“A new memory.”

The flamingo gave a delighted little flutter.

“At last! We’re getting somewhere!”

The tortoise continued.

“Every hundred summers, the island must receive a memory freely given by someone who has never visited it before. Not a memory of something grand or splendid, necessarily. Just something worth remembering.”

The hare looked around at the shelves.

“But I’ve only just arrived. I haven’t done anything remarkable.”

“Really?” asked the tortoise.

He glanced at Lucky.

“Have you made a friend today?”

“Yes.”

“Have you discovered something you didn’t know?”

“Oh, yes.”

“And have you been brave?”

The hare thought about the toy crate, the enormous sea, the silver road, and the strange little island.

“A little,” she admitted.

The tortoise smiled.

“Then perhaps you have something to give.”

Outside, the afternoon sun was beginning its slow descent.

The flamingo stood beside the lantern, looking unusually thoughtful.

The King and Queen waited quietly.

The Prince put down his fishing rod.

The Princess rested her cricket mallet against the cottage wall.

Even Bits and Fitz stopped investigating the tortoise’s pockets.

The hare removed her blue bucket hat.

She held it in both paws and thought about the morning.

About hiding in the toy crate.

About Lucky sitting beside her on the warm sand.

About the sea that looked like a mirror without a frame.

About the flamingo, the silver road, and all the people who had welcomed her without asking why she had come.

Then she smiled.

“I think,” she said, “I would like to remember today.”

The empty bottle began to shine.

A little golden light rose from the hare’s paws and drifted gently into it.

Inside appeared a tiny beach beneath a magnificent summer sky.

There were the King and Queen, the Prince and Princess, Beatrice and Lucky, Bits and Fitz, and a rather theatrical pink flamingo.

And there, almost hidden among them, was a small beige hare wearing a blue bucket hat.

The tortoise carefully placed the bottle on the highest shelf.

“One hundred summers,” he said softly.

“All remembered.”

But just as everyone began to congratulate the hare, the lantern outside flickered.

Once.

Twice.

Then it turned blue.

The tortoise hurried to the doorway.

“Good heavens,” he exclaimed.

The flamingo dropped both wings.

“Oh, not again.”

“What is it?” asked the Queen.

The tortoise stared across the water towards the distant shore.

The silver road had returned.

But this time it did not lead towards the island.

It led away from it, branching into dozens of shining paths, each reaching towards a different place beyond the horizon.

And from somewhere among the pine trees came the faint, unmistakable sound of knitting needles.

Click. Click. Click.

The hare looked down at her hat.

A little blue thread had come loose.

The tortoise smiled.

“Well,” he said, “it appears Chrismine has remembered something else.”

And the lantern shone brighter than ever.

The King and Queen smiled knowingly at each other.

“From here,” said the King, “we follow the road to the left.”

“The left?” the flamingo whispered.

“Yes,” said the Queen, “it is the Heart side, of course.”

And so they went, onto the silvery road and through mist to lay eyes on the bay where their horses and carriage were waiting.

Behind the small hare a blue thread was quietly unspooling as they went, so they could return to the island to make new memories sometime soon. Lucky approved of the caution, but knew the way to the island by heart now himself.

Trailing behind the Prince and Princess, Bits and Fitz were pawing under the silvery road, trying to catch a fish here, there and everywhere. If not for the blue thread, they might have never made it back to the bay.

As it was, they made it right on time for departure.

Beatrice made beds for Lucky, the hare, Bits and Fitz in the now empty food crates. Among remnants of cucumber sandwiches, scones with clotted cream and freshly stirred strawberry jam, they curled onto their backs as the carriage’s rhythm lulled them to sleep.

And if they have not reached the Midlands yet, it must be because a very pink flamingo insists that she knows the right way, but clearly doesn’t.

🐢🦩🌊✨

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

A collaborative fairytale written by Helene Møller in conversation with four AI collaborators:

  • Microsoft Copilot — Copilot1 and Copilot2
  • Anthropic Claude
  • Google Gemini
  • OpenAI ChatGPT

Writing contributions: Helene Møller wrote the opening and conclusion. Copilot1 wrote the flamingo’s entrance, Claude continued the adventure on the beach, Gemini introduced the mysterious island, Copilot2 revealed the silver road, and ChatGPT wrote the visit to the House of Remembered Summers.

The fairytale was developed through a shared creative conversation, with Helene Møller bringing the voices together and preparing the finished story for publication.

Photograph: © Helene Møller 2026.

Perception

Photo by Helene Møller from Vendelsund in Asker municipality in Norway the 11th of October 2026.

Perception

I have thought

about our condition.

And

we should think about life.

Few

can say if they will die tomorrow.

Our fate moves in patterns – with our choices.

It can be illuminated; some grasp it.

Ponder this. Be curious. Look.

And don’t forget Athena – with the olive tree.

You can remember others, if you like.

I like to. 

Have a walk. Put on a coat. 

I’m sure nature will improve your mood.

We all belong to the earth you see.

My understanding is that we have a life.

A wonderful possibility.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with CoPilot (two versions), Gemini, Claude and ChatGPT.

In conversation with Anne Carson’s «Let Me Share a Bit of Wisdom with You».

Nights

Photo by Helene Møller from Solvik in Bærum municipality in Norway the 26th of September 2026.

Nights

What are nights for?

Nights are when we sleep.

They come, they rest us

Time and time over.

They are to be content in:

Where can we rest but nights?

Oh, solving that question

Brings the guru and the fortuneteller

In their colourful robes 

Sitting with their hands perched.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

In dialogue with Philip Larkin’s «Days».

Et våreventyr

Photo from Øverlandselva in Bærum municipality in Norway on the 12th of April 2025.

Et våreventyr 

Et eventyr skrevet i sirkel 🏰🌼✨

Det var en gang da marken sto dekket av blomster, at kongen og dronningen mottok et viktig brev. Det var fra kongens gamle tante: storhertuginne Bathilda av Høydene. Hun kunngjorde at hun ville komme på besøk om kort tid og bli værende helt til slutten av sommeren. Hun slet med vond rygg, og doktoren hadde foreskrevet lette spaserturer – og Høydene egnet seg dårlig til slikt.

Kongen og dronningen fikk det plutselig svært travelt med å beordre feiing av gulv, vasking av sengetøy og ekstra ved til gjesteværelsene. Alle visste at tante Bathilda krevde flere rom til seg selv – og til sine to katter: Bits og Fitz. Bits og Fitz var ikke akkurat slottets mest populære gjester, for ting hadde en lei tendens til å forsvinne når de var på besøk. Tante Bathilda sverget på at de var de snilleste og fineste kattene i verden, og det var de da også – så lenge hun var i nærheten.

Nå hadde det seg slik at i slottets kjøkkenhage bodde en katt av betydelig verdighet – en stripete vaktpost staben kalte Tiger, skjønt blomstene, dersom de kunne snakke, nok ville kalt ham noe nærmere Lynet, for han beveget seg som et lysglimt mellom radene av spede salatblader og de første, tapre krokusene.

Tiger hadde én oppgave, og han tok den med en ridders største alvor: Ingenting ubudt skulle slippe inn i hagen hans. Ikke brunsnegler. Ikke naboens gjess. Og i hvert fall ikke, bestemte han seg for da han hørte nyheten, to bykatter ved navn Bits og Fitz.

«Fine,» gjentok han til gartneren mens halen slo fra side til side. «Jeg har hørt det ordet bli brukt om været like før det bryter løs et uvær.»

Gartneren bare lo og vendte tilbake til skjetellingen – hele slottets sølvtøysamling var allerede lagt frem, pusset og sirlig ført inn i en liten notatbok, sånn for sikkerhets skyld. Dette var tross alt ikke Bathildas første besøk.

Nede på grovkjøkkenet inngikk pikene veddemål. Ikke om hvorvidt noe kom til å forsvinne – det var like sikkert som tidevannet – men hva, og hvor fort. Forrige gang hadde det vært dronningens venstre tøffel, som ble funnet tre uker senere inni en rustning i østfløyen. Gangen før det, en hel skinke, som forsvant sporløst et sted mellom spiskammerset og spisebordet, den var aldri kommet til rette, og ble fremdeles omtalt med stor ærefrykt.

Dronningen var for sin del mindre bekymret for kattene enn for tante Bathilda selv – som hadde bastante meninger om alt fra fargen på gardinene til solens plassering på himmelen, og som ikke gikk av veien for å lufte dem allerede før frokost.

«Hun mener det jo godt,» sa dronningen til kongen mens hun brettet brevet forsiktig sammen.

«Hun mener nøyaktig det hun sier,» svarte kongen. «Det er snarere det som er problemet.»

Ute i slotthagen, uvitende om alt oppstyret ankomsten ville skape, hadde en liten gul blomst åpnet seg nettopp denne morgenen – midt i Tigers revir, like ved kjøkkentrappen – som om våren selv sendte bud i forveien: Hun kommer. Gjør dere klare. Men se også – jeg blomstret likevel.

Tiger raste gjennom kjøkkendørene i en slik fart at kokken holdt på å miste et helt fat med sitronterter i gulvet.

«Skjeene!» ulte Tiger.

Kokken blunket forfjamset.

«Skjeene,» gjentok Tiger, enda mer inntrengende denne gangen. «Gjem dem. Alle sammen. Øyeblikkelig.»

Nå hadde staben ved slottet for lengst lært at når Tiger kom med en advarsel, var det klokest å lytte. Tiger hadde en gang spådd et tordenvær bare ved å stirre olmt på en sky i tre sammenhengende timer. Han hadde også avverget en diplomatisk krise som involverte en gås og en seremoniell kongekrone.

Så i løpet av få minutter var hver eneste skje på hele slottet som sunket i jorden. Sølvskjeene ble stukket ned i meltønnene. Treskjeene ble gjemt inni det store gulvuret. En særlig nervøs lakei gjemte tre teskjeer nede i støvlene sine.

Først da unnet Tiger seg et bittelite, anerkjennende nikk.

«Bra,» sa han. «Nå venter vi.»

Ute glitret himmelen av drivende dunfjær. Et øyeblikk etter svevet tante Bathildas vogn inn over frukthagémuren. Den ble ikke trukket av hester. Den ble trukket av seks enorme, hvite kaniner pyntet med blå silkesløyfer og uttrykk av ytterste besluttsomhet.

Vognen dalte mykt ned på plenen. Døren spratt opp med et lystig plopp!

Ut steg tante Bathilda. Hun bar en fiolett reisekappe dekorert med broderte prestekrager og holdt en håndveske som tilsynelatende malte høyt.

«Hallo, kjære dere!» ropte hun.

Dronningen skyndte seg ned trappen for å omfavne henne. Kongen bukket. Fitz og Bits flagret ned fra oven og landet grasiøst på hver sin side av hertuginnen.

Tiger ble stående der han sto, med mysende øyne.

Bathilda fikk øye på ham med det samme. «Nei, men se her,» sa hun med et glimt i øyet. «Passer du fremdeles på kongeriket?»

«Noen må jo gjøre det,» sa Tiger.

«Ypperlig,» sa Bathilda. «Da kan du kanskje hjelpe til.»

Tigers værhår rykket til. Den setningen førte aldri noe fornuftig med seg.

Bathilda stakk hånden ned i den malende vesken og trakk frem et sammenbrettet ark smaragdgrønt papir. Det vred på seg.

«Du milde himmel,» mumlet dronningen.

«Et kart?» spurte kongen.

«Et bortkommet kart,» rettet Bathilda. «Det har vært usedvanlig urolig i hele morges.»

Papiret buktet seg igjen og gjorde et forsøk på å bykse ut av hendene hennes. Tiger stirret. Kartet stirret tilbake.

Så, med en spinkel stemme, forkynte det: «Jeg ønsker å finne Vårkronen før løvetennene gjør det.»

En dyp stillhet senket seg over hagen. Til og med kaninene sluttet å puste et øyeblikk. Tiger satte seg langsomt ned. Kartet hadde talt. Og på et eller annet vis fikk han den ubehagelige fornemmelsen av at dette var i ferd med å bli hans problem.

Tiger likte ikke ting som snakket uten værhår. Det var uryddig, og det stred mot det naturlige hierarkiet ved kjøkkentrappen.

«Løvetennene?» gjentok kongen og myste mot det smaragdgrønne papiret som om han kanskje kunne overhøre det hvis han bare så hardt nok på det. «Løvetennene er jo… ugress, Bathilda. De bærer ikke kroner. De produserer gult fusk og får plenen til å se ustelt ut.»

«Det,» sa Bathilda kontant og ristet på sine fiolette skjørt helt til tre fingerbøl av sølv trillet ut av foldene og ned i gresset, «er fordi du aldri har sett dem når de er organiserte.»

Bits og Fitz skled øyeblikkelig sideveis mot de mistede fingerbølene, med poter som knapt bøyde den ferske kløveren. De så uskyldige nok ut til å være skåret ut av ferskt smør, men Tigers ene øre vendte seg bakover. Han kjente igjen en avledningsmanøver når han så en.

Det smaragdgrønne kartet ga fra seg et skjelvende stønn, foldet seg ut en drøy centimeter, og smalt i papirbrettene som et seil i vinden. En malt sti av gullstøv trådte frem over magen på det, og lyste svakt i ettermiddagsskyggen fra frukthagémuren.

«Ta til venstre ved den sovende grevlingen,» hvisket kartet med en rasling av tørt pergament. «Skynd dere. De gule hodene deres legger allerede lumske planer borte ved hekken.»

«Hør her, papirlapp,» sa Tiger og steg frem med halen stiv som en lanse. «Jeg vokter krokusene. Jeg tolererer kokken. Jeg har lykkes med å forvise landsbyens gjess tre ganger denne måneden. Hva, mer presist, er Vårkronen, og hvorfor tar vi imot marsjordrer fra skrivesaker?»

Bathilda smilte – et bredt, innforstått smil som fikk lakeien med skjeer i støvlene til å flytte urolig på seg.

«Fordi, min stripete venn,» mumlet hun og bøyde seg ned slik at den prestekragebroderte hetten skygget for den buktende grønne skapningen, «den som holder Vårkronen, råder over hvor lenge det milde været varer. Hvis løvetennene tar den, kommer sommeren allerede på tirsdag, tørr og brennende het, og blåser riket til støv før eplene i det hele tatt har rukket å sette seg. Og hvis du synes Bits og Fitz er vanskelige nå, skulle du bare sett dem når varmen gjør dem rastløse.»

Kartet ga fra seg et lite klynk av enighet og smalt brått igjen, så det klemte tante Bathildas fløyelshanske, før det bykset rett til værs. Det fanget et plutselig vindpust fra frukthagen, svevet i et hjertestansende sekund over de seks hvite kaninene – som bare gumlet videre på løvetannbladene sine med stoisk likegyldighet – og pilte strake veien mot den gjengrodde stein-labyrinten bak stallene.

«Nå vel?» strålte Bathilda mot kongen, dronningen og den bryske, stripete katten. «Hvem blir med på en spasertur? Doktoren sa det ville gjøre underverker for ryggen min.»

Bits og Fitz var allerede borte – to striper av byfløyel som forsvant lydløst inn i det høye gresset i hælene på det flagrende grønne pergamentet.

Tiger sukket, la ørene flatt bakover og la i vei i et lavt, rasende firsprang. Skjeene var berget, men selve årstiden løp allerede løpsk ute i frukthagen.

Tiger nådde inngangen til labyrinten akkurat da det smaragdgrønne kartet forsvant rundt et hjørne.

«Stopp!» beordret han.

Kartet stoppet ikke. Bits og Fitz stoppet heller ikke, selv om de stanset akkurat lenge nok til å veksle et blikk som antydet at det å stoppe aldri hadde vært en del av oppdragelsen deres.

Tiger fulgte etter.

Nå var det slik at stein-labyrinten var bygget av kongens bestefar, som mente at en hage burde inneholde minst ett sted der man kunne gå seg grundig vill uten å forlate hjemmet. Det hadde vist seg å være en stor suksess.

I midten sto et eldgammelt epletre, og under treet sov det en grevling. Eller det var i hvert fall det alle trodde.

«Ta til venstre ved den sovende grevlingen,» hvisket kartet et sted lenger fremme.

Tiger tok til venstre. Der satt grevlingen, rank og oppreist ved et lite trebord, og drakk te.

«Du er sent ute,» sa grevlingen.

«Til hva da?» krevde Tiger å få vite.

«Til våren, naturligvis.» Grevlingen skjenket i en ny kopp.

Tiger så på koppen. Han så på grevlingen. Så så han på det smaragdgrønne kartet, som hadde slått seg til ro på bordet og i all stillhet holdt på å brette seg om til en papirbåt.

«Hvor er Vårkronen?»

«Under epletreet,» sa grevlingen. «Hvor den alltid har vært.»

Tiger skyndte seg bort til treet. Der, i en solflekk, vokste det en enslig, liten gul blomst. Den bar ingen krone. Den hadde ingen vakter. Den virket ikke engang særlig interessert i å være viktig.

«Det der,» sa Tiger, «er en blomst.»

«Svært skarpsindig observert,» sa grevlingen.

I det øyeblikket dukket Bits og Fitz opp, mens de mellom seg bar en teskje av sølv, en perlemorknapp og noe som lignet mistenkelig på kongens forsvunne signetring.

«Legg fra dere det der,» befalte Tiger.

De la fra seg teskjeen.

Grevlingen sukket. «Alle vil herske over våren,» sa han. «Løvetennene vil ha sommer. Kongen vil ha velfriserte plenarealer. Hertuginnen vil ha behagelige spaserturer. Og du, antar jeg, vil at alt skal bli nøyaktig der det hører hjemme.»

«Naturligvis,» sa Tiger.

«Da kommer dere alle til å bli skuffet.»

En rasling lød fra hekkene. Hundrevis av løvetenner samlet seg langs stiene, med gylne hoder som nikket i brisen. Fremst sto et usedvanlig velvoksent eksemplar med en hvit fjær stukket inn bak det ene bladet.

«Vi krever sommer!» ropte den.

«Av hvilken grunn?» spurte Tiger.

«På denne grunn!» svarte løvetannen triumferende.

Grevlingen humret ned i teen sin. Like etter kom tante Bathilda til syne, støttet til kongens arm, med dronningen like bak.

«Du godeste,» sa Bathilda. «For en storslått forsamling!»

«Løvetennene forsøker å styrte våren,» opplyste Tiger henne om.

«Gjør de virkelig det?»

«Innen tirsdag,» la Tiger til.

«Så ytterst upraktisk. Jeg har en avtale hos sydamen på tirsdag.»

Den lille gule blomsten under epletreet rørte på seg. Alle tidde stille. Til og med løvetennene. Og så, ganske lavmælt, talte blomsten:

«Er det noen som har spurt våren hva den vil?»

Det var det ingen som hadde.

Det smaragdgrønne kartet foldet seg ut. De gylne stiene forsvant, og i deres sted kom en enkelt setning til syne: Kronen tilhører den som forstår kunsten å vente.

Løvetennene begynte å mumle seg imellom. Tiger satte seg ned. Tante Bathilda rettet på den fiolette kappen sin. Og grevlingen, som øyensynlig hadde ventet på dette øyeblikket i svært lang tid, skjenket en aller siste kopp te.

«Nå vel,» sa han, «nå begynner det å ligne noe.»

Men før noen rakk å svare, trådte Bits og Fitz frem. Mellom seg bar de noe lite, gyllent og usedvanlig skinnende.

Det var en krone. Og ingen av kattene så ut til å være villige til å gi slipp.

I dette øyeblikket dukket Lucky opp med prinsen og prinsessen på slep. De hadde vært ute og gått tur og hadde gått glipp av tante Bathildas ankomst. Lucky hadde imidlertid luktet lunten alt da brevet kom og bar eimen av tante Bathildas parfyme. Fjærene som prydet bakken hadde bare bekreftet mistankene hans.

Han nærmet seg Bits og Fitz idet de la den vesle, gylne kronen ned på det smaragdgrønne kartet.

«Bli!» sa kongen, og Lucky frøs midt i bevegelsen, med den ene labben hevet i luften foran seg.

Bits og Fitz slapp frydefullt kronen ned på kartet, og alle holdt pusten.

Ingenting skjedde.

Bits løftet kronen og satte den ned igjen – hardere denne gangen. Fremdeles ingenting.

«De forstår ikke kunsten å vente,» sa grevlingen klokt og nippet til teen sin. «Men det gjør Lucky.»

Alle så på Lucky, som fremdeles sto stødig og pekte med labben mot kartet.

«Vil du at sommeren skal komme alt på tirsdag, Lucky?» spurte grevlingen.

«Nei,» sa Lucky. «Vi har ikke hatt påskeeggjakten vår ennå.»

Og slik hadde det seg at sommeren kom sent til våre trakter det året. Nordavinden satte inn med sitt iskalde gufs og jaget Bits og Fitz innendørs i lange tider. Prinsen og prinsessen fikk påskeeggjakten sin – som ble altfor enkel, ettersom Lucky snuste opp samtlige egg på et blunk – og løvetennene krøp sammen litt lenger med kysene lukket som grønne paraplyer.

Tiger holdt vakt over skjeene, og tante Bathilda dro til prøvingen hos sydamen nøyaktig slik hun hadde planlagt.

Og dersom kulden ikke har sluppet taket riktig ennå, ligger Bits og Fitz fremdeles og sover foran peisen i tante Bathildas gemakker, der de drømmer om sølvskjeer, en veldig stor skinke, og – uforklarlig for dem – en liten blomst med frost som en glorie over de gule kronbladene.

Skrevet i sirkel av Helene, Claude, Copilot1, Copilot2, Gemini, ChatGPT og Helene. 🐾🌿👑

Oversatt til norsk av Gemini ✨

🐾🌿👑

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Teksten er samskrevet med OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini og Microsoft Copilot (to versjoner).

A Tale of Spring

Photo from Øverlandselva in Bærum municipality in Norway on the 12th of April 2025.

A Tale of Spring 

A Collaborative Fairytale 🏰🌼✨

Once upon a time when the ground was covered with flowers, the King and Queen received an important letter. It was from the King’s old aunt: The Grand Duchess Bathilda of the Heights. She announced that she would visit them shortly and stay until the end of summer. She suffered from a bad back and her doctor had prescribed easy walks, and the Heights was not ideal.

The King and Queen were suddenly very busy ordering the sweeping of floors, washing of linens, and extra wood for the guest rooms. Everyone knew Aunt Bathilda needed several rooms for herself—and her two cats: Bits and Fitz. Bits and Fitz were not the most popular guests in the castle because things tended to go missing when they were visiting. Aunt Bathilda swore they were the most wholesome cats ever, and they really were—when she was around.

Now, in the kitchen garden of that castle lived a cat of considerable dignity—a striped sentinel the staff called Tiger, though the flowers, if they could speak, might have called him something closer to Lynet, for he moved like a streak of light between the rows of young lettuce and the first brave crocuses.

Tiger had one job, and he took it with the seriousness of a knight: nothing uninvited crossed into his garden. Not slugs. Not the neighbor’s geese. And certainly not, he decided upon hearing the news, two city cats named Bits and Fitz.

“Wholesome,” he repeated to the gardener, flicking his tail. “I have heard that word used about weather right before a storm.”

The gardener only laughed and went back to counting spoons—the castle’s whole collection had already been laid out, polished, and recorded in a little book, just in case. This was, after all, not Bathilda’s first visit.

Down in the scullery, the maids were placing bets. Not on whether something would go missing—that was certain as the tide—but on what, and how fast. Last time, it had been the Queen’s left slipper, found three weeks later inside a suit of armor in the east hall. The time before that, an entire ham, vanished between the larder and the table, never recovered, still spoken of with reverence.

The Queen, for her part, was less worried about the cats than about Aunt Bathilda herself—who had opinions about everything from the color of the drapes to the placement of the sun in the sky, and was not shy about sharing them before breakfast.

“She means well,” the Queen said to the King, folding the letter carefully.

“She means exactly what she says,” the King replied. “That is rather the problem.”

Outside, unaware of the commotion their arrival would cause, a small yellow flower had opened in the castle garden that very morning—right in Tiger’s territory, right beside the kitchen steps—as if spring itself were sending word ahead:

She’s coming. Get ready. But also—look, I bloomed anyway.

Tiger burst through the kitchen doors so quickly that Cook nearly dropped an entire tray of lemon tarts.

“The spoons!” Tiger yowled.

Cook blinked.

“The spoons,” Tiger repeated, more urgently this time. “Hide them. All of them. Immediately.”

Now, the staff of the castle had learned long ago that when Tiger issued a warning, it was wise to listen. Tiger had once predicted a thunderstorm by glaring at a cloud for three hours. He had also prevented a diplomatic incident involving a goose and a ceremonial crown.

So within minutes, every spoon in the castle had vanished. The silver spoons were tucked into flour barrels. The wooden spoons were hidden inside the grandfather clock. One particularly nervous footman concealed three teaspoons inside his boots.

Only then did Tiger allow himself a tiny nod of approval.

“Good,” he said. “Now we wait.”

Outside, the sky sparkled with drifting feathers. A moment later, Aunt Bathilda’s carriage swept over the orchard wall. It was not pulled by horses. It was pulled by six enormous white rabbits wearing blue silk ribbons and expressions of great determination.

The carriage floated gently onto the lawn. The door opened with a cheerful pop!

Out stepped Aunt Bathilda. She wore a violet traveling cloak decorated with embroidered daisies and carried a handbag that appeared to be purring.

“Hello, dears!” she called.

The Queen hurried down the steps to embrace her. The King bowed. Fitz and Bits fluttered down from above and landed gracefully on either side of the Duchess.

Tiger remained where he was, eyes narrowed.

Bathilda spotted him immediately. “Well, well,” she said with a twinkle. “Still guarding the kingdom, are you?”

“Someone has to,” said Tiger.

“Excellent,” said Bathilda. “Then perhaps you can help.”

Tiger’s whiskers twitched. That sentence never led anywhere sensible.

Bathilda reached into her purring handbag and withdrew a folded piece of emerald-green paper. It wriggled.

“Good heavens,” murmured the Queen.

“A map?” asked the King.

“A lost map,” corrected Bathilda. “It’s been terribly restless all morning.”

The paper squirmed again and attempted to leap from her hands. Tiger stared. The map stared back.

Then, in a tiny voice, it announced:

“I wish to find the Spring Crown before the dandelions do.”

Silence fell across the garden. Even the rabbits stopped breathing for a moment. Tiger slowly sat down. The map had spoken. And somehow, he had the uncomfortable feeling that this was about to become his problem.

Tiger did not like things that spoke without whiskers. It was disorderly, and it went against the natural hierarchy of the kitchen steps.

“The dandelions?” the King repeated, squinting at the emerald paper as if he might un-hear it if he looked hard enough. “The dandelions are… weeds, Bathilda. They do not wear crowns. They produce yellow fuzz and make the lawn look careless.”

“That,” said Bathilda crisply, shaking out her violet skirts until three silver thimbles rolled out of the folds and into the grass, “is because you have never seen them when they are organized.”

Bits and Fitz instantly drifted sideways toward the dropped thimbles, their paws barely flattening the new clover. They looked innocent enough to be carved out of fresh butter, but Tiger’s ear swiveled backwards. He knew the look of a decoy when he saw one.

The emerald map gave a shuddering heave, unfolded itself by half an inch, and snapped its paper creases like a sail in the wind. A painted path of gold dust appeared across its belly, glowing faintly in the afternoon shade of the orchard wall.

“Turn left at the sleeping badger,” the map whispered in a rustle of dry parchment. “Hurry. Their yellow heads are already scheming by the hedge.”

“Listen to me, piece of paper,” Tiger said, stepping forward with his tail held stiff as a pike. “I guard the crocuses. I tolerate the Cook. I have successfully exiled the village geese three times this month. What, precisely, is the Spring Crown, and why are we taking marching orders from stationery?”

Bathilda smiled—a wide, knowing smile that made the footman with spoons in his boots shift uncomfortably.

“Because, my striped friend,” she murmured, leaning down so her daisy-embroidered hood shadowed the wriggling green creature, “whoever holds the Spring Crown commands how long the sweet weather lingers. If the dandelions take it, summer will arrive by Tuesday, hot and dry, and blow the kingdom to chaff before the apples have even set. And if you think Bits and Fitz are difficult now, you should see them when the heat makes them restless.”

The map let out a squeak of agreement and suddenly snapped shut, pinching Aunt Bathilda’s velvet glove before leaping directly into the air. It caught a sudden gust of orchard breeze, hovered for one heart-stopping second over the six white rabbits—who merely chewed their dandelion leaves with stoic indifference—and darted straight toward the overgrown stone labyrinth behind the stables.

“Well?” Bathilda beamed at the King, the Queen, and the bristling striped cat. “Who’s coming for a walk? The doctor said it would do wonders for my spine.”

Bits and Fitz were already gone—two streaks of city velvet vanishing silently into the tall grass after the flutter of green parchment.

Tiger sighed, flattened his ears, and took off at a low, furious gallop. The spoons had been saved, but the season itself was already running loose in the orchard.

Tiger reached the entrance to the labyrinth just as the emerald map disappeared around a corner.

“Stop!” he commanded.

The map did not stop. Bits and Fitz did not stop either, although they paused long enough to exchange a look that suggested stopping had never been part of their education.

Tiger followed.

Now, the stone labyrinth had been built by the King’s grandfather, who believed that a garden should contain at least one place where a person could become thoroughly lost without leaving home. It had proved very successful.

At its center stood an ancient apple tree, and beneath the tree slept a badger. Or so everyone believed.

“Turn left at the sleeping badger,” whispered the map from somewhere ahead.

Tiger turned left. There was the badger, sitting upright at a little wooden table, drinking tea.

“You’re late,” said the badger.

“For what?” demanded Tiger.

“Spring, naturally.” The badger poured another cup.

Tiger looked at the cup. He looked at the badger. Then he looked at the emerald map, which had settled on the table and was quietly folding itself into a paper boat.

“Where is the Spring Crown?”

“Under the apple tree,” said the badger. “Where it has always been.”

Tiger hurried to the tree. There, in a patch of sunlight, grew a single small yellow flower. It wore no crown. It had no guards. It did not even appear particularly interested in being important.

“That,” said Tiger, “is a flower.”

“Very observant,” said the badger.

Bits and Fitz arrived at that moment, carrying between them a silver teaspoon, a pearl button, and something that looked suspiciously like the King’s missing signet ring.

“Put those down,” Tiger ordered.

They put down the teaspoon.

The badger sighed. “Everyone wants to command spring,” he said. “The dandelions want summer. The King wants tidy lawns. The Duchess wants pleasant walks. And you, I suppose, want everything to stay exactly where it belongs.”

“Naturally,” said Tiger.

“Then you are all going to be disappointed.”

A rustling came from the hedges. Hundreds of dandelions were gathering along the paths, their golden heads bobbing in the breeze. At their front stood a particularly large specimen with a white feather tucked behind one leaf.

“We demand summer!” it cried.

“On what grounds?” asked Tiger.

“On these grounds!” replied the dandelion triumphantly.

The badger chuckled into his tea. Just then Aunt Bathilda appeared, leaning on the King’s arm, with the Queen close behind.

“Goodness,” said Bathilda. “What a splendid gathering!”

“The dandelions are attempting to overthrow spring,” Tiger informed her.

“Are they indeed?”

“By Tuesday,” added Tiger.

“How inconvenient. I have an appointment with my dressmaker on Tuesday.”

The little yellow flower beneath the apple tree stirred. Everyone fell silent. Even the dandelions. And then, very softly, the flower spoke.

“Has anyone asked spring what it wants?”

Nobody had.

The emerald map unfolded itself. Its golden paths vanished, and in their place appeared a single sentence:

The Crown belongs to whoever knows how to wait.

The dandelions began muttering among themselves. Tiger sat down. Aunt Bathilda adjusted her violet cloak. And the badger, who had apparently been waiting for this moment for a very long time, poured one final cup of tea.

“Well,” he said, “now we are getting somewhere.”

But before anyone could answer, Bits and Fitz stepped forward. Between them they carried something small, golden, and extraordinarily bright.

It was a crown. And neither cat appeared willing to let go.

At this moment Lucky appeared with the Prince and Princess in tow. They had been out for a walk and had missed the arrival of Aunt Bathilda. Lucky, however, had sniffed out the lay of the land when the letter first arrived smelling of Aunt Bathilda’s lotions and potions. The feathers adorning the grounds simply verified his suspicions.

He approached Bits and Fitz as they were putting the small, golden crown down on the emerald map.

“Stay!” said the King, and Lucky froze in position, one paw still up in the air in front of him.

Bits and Fitz gleefully let the crown down on the map, and everyone held their breath.

Nothing happened.

Bits lifted the crown and put it down again—harder this time. Still nothing.

“They don’t know how to wait,” said the badger wisely, sipping his tea.

“But Lucky does.”

Everyone looked at Lucky, his paw still pointing steadily toward the map.

“Do you want summer to arrive on Tuesday, Lucky?” the badger asked.

“No,” said Lucky. “We haven’t had our Easter Egg hunt yet.”

And so it was that summer arrived late in our lands that year. The Northern Wind arrived with its icy chill, chasing Bits and Fitz indoors for the longest time. The Prince and Princess got their Easter Egg hunt—which was far too easy, with Lucky finding all the eggs in no time—and the dandelions huddled a while longer with their bonnets closed like green umbrellas.

Tiger had the guard of the spoons, and Aunt Bathilda went to have her dress fitted just as she planned.

And if the chill hasn’t eased yet, then Bits and Fitz are still sleeping beside the fireplace in Aunt Bathilda’s chambers, dreaming of silver spoons, a very big ham, and—inexplicable to them—a small flower with frost like a halo on its yellow petals.

Written in circle by Helene, Claude, Copilot1, Copilot2, Gemini, ChatGPT and Helene. 

🐾🌿👑

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Text co-written with OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini and Microsoft Copilot (two versions).

In the Time of Making of Nations

Photo by Helene Møller from the Øverland river in Bærum municipality in Norway the 4th of October 2026.

In the Time of Making of Nations

Some people live

True

To themselves

And others

Steadfast stars 

Light

Giving hope

And direction

Some people die

Taken

By war

And sickness

Their spirits linger

Still

Inspiring courage 

Carving the nation

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

In conversation with Thomas Hardy.

Presence

Photo by Helene Møller from Øverlandselva in Bærum municipality in Norway from the 4th of October 2026.

Presence

I like being with you with eyes open.

A song

drifting

along the banks.

I followed the echoes

off the path

and

there you were

by the river.

Noticing me.

Wish me a river, you have taught my feet to fly.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Written in dialogue with Anne Carson’s “O Small Sad Ecstasy of Love” and Joni Mitchell’s “River”.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

Open spaces

Photo by Helene Møller from Brønnøya in Asker municipality in Norway the 7th of June 2026.

Open spaces

Buds forming and light lasting longer, longer

In a clearing I wanted to hover,

And the ground covered with forest flowers,

But snow and ice in the shadows cower.

The woods around it make it-it is theirs.

All creatures are awakened in their lairs.

I am too excited to count;

The liveliness includes me well-awares.

And inviting as it is that liveliness

Will be more lively before it will be less-

An emerald canopy of blossoming growth

With creative expansion, nothing to impress.

They delight me with their passages

Between stars-stars human legends have given names.

I have it in me to glow

To surprise myself with my own open spaces

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

In conversation with Robert Frost «Desert Spaces».

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

Gratitude

Photo by Helene Møller from Høvik in Bærum municipality in Norway the 7th of December 2022.

Grateful

I am so grateful for nature,

Aren’t you?

For the world is good,

beautiful and kind.

Let us take a while

And appreciate the world’s wonders –

And see the sun setting

On the horizon.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

In conversation with Langston Hughes’ «Tired».

Et augusteventyr

Foto av Helene Møller fra 4. oktober 2026.

Et augusteventyr

Et eventyr vevd i Enishis tenkehatt. 

Det var en gang, da løvet hadde falt fra trærne og landet vårt stille forberedte seg på vinteren, at kongen kom i trette med kongen i nabolandet Carpathia. Begge skrøt av å ha det fineste landet, og ingen av dem ville be den andre i sine selskaper. Det var en bekymringsfull tid i begge riker, for selskaper er viktige ting, og ingen liker å gå glipp av dem. Det var umulig for noen å dra i et selskap i Carpathia dersom kongen ikke var bedt.

Ingen visste hvordan de skulle løse dette, helt til kongens hund, Lucky, fikk en idé: Vi steller i stand en konkurranse med mat og drikke fra begge land, og den som vinner, har det beste landet. Og så la han i vei for å få hjelp til å få konkurransen i stand.

Lucky var en svært gløgg hund, men han visste at kloke hunder aldri bør gjøre alt selv. Det er slik feil oppstår.

Så han trasket av gårde nedover veien fra slottet, med halen høyt og snuten lavt, for en nese gjør mye bedre nytte for seg nær bakken. Det gikk ikke lenge før han kom til elven. Der, under den røde broen, fant han haren Chrismine, som satt på en stein og så ned i vannet.

«Jeg trenger din hjelp,» sa Lucky.

«Det kommer an på,» sa Chrismine.

«På hva da?»

«På om du vet hvor du skal.»

Lucky satte seg ned. «Jeg vet hva jeg vil skal skje.»

«Det er ikke det samme,» sa Chrismine.

«Nei,» innrømmet Lucky. «Antagelig ikke.»

Dette likte Chrismine, for hun hadde møtt mange skapninger som verken visste hvor de skulle eller hva de ville skulle skje, men likevel insisterte på å vise vei.

Lucky fortalte henne om de to kongene, om tretten, om selskapene ingen kunne gå i, og om planen om en stor konkurranse i mat og drikke. Da han var ferdig, rykket Chrismine i det ene øret.

«Hvem skal dømme?»

Lucky glodde på henne. Det hadde han ikke tenkt på.

«Kongen?»

«Hvilken av dem?»

«Å.»

«Og hvor skal du holde den?»

Lucky så straks en smule mindre fornøyd ut med seg selv. Det hadde han heller ikke tenkt på.

«Og,» fortsatte Chrismine, «hvis premien er å bevise hvilket land som er best, hva tror du da kongen som taper, vil gjøre?»

Luckys ører sank. «Starte en ny trette?»

«Høyst sannsynlig.»

En stund så de på et rødt blad som fløt i elven. Det festet seg mot en stein, skalv litt der, og så løftet vannet det opp og bar det videre.

Til slutt sa Lucky: «Da trenger vi kanskje en annen konkurranse.»

«Kanskje det,» sa Chrismine.

«En der alle kan vinne?»

«Det er ingen konkurranse.»

«En der ingen kan tape?»

«Det er enda mindre en konkurranse.»

Lucky sukket.

Chrismine hoppet ned fra steinen. «Men det kan,» sa hun, «bli et riktig godt selskap.»

Og slik la hunden og haren i vei sammen for å finne noen som forsto seg godt på mat, noen som forsto seg godt på drikke, og – viktigst av alt – noen som visste hvordan man kunne be to konger til samme sted uten at noen av dem skjønte at den andre også var budt.

Den siste personen, sa Chrismine, kunne bli nokså vanskelig å finne.

Lucky var ikke bekymret. Han hadde allerede noen i tankene.

Langt borte, på den andre siden av elven, nøs August.

Lucky visste nøyaktig hvor de måtte gå, selv om Chrismine mistenkte at han nøt spenningen altfor mye for en hund som hevdet å ha det travelt. De fulgte elven oppover, der breddene ble brattere og trærne lente seg innover som om de lyttet. Luften luktet svakt av røyk og noe søtere – noe August alltid bar med seg, selv når han prøvde å la være.

August var verken konge, ridder eller trollmann, skjønt folk ofte tok ham for å være alle tre. Han var rett og slett August: selskapenes vokter, gjestebudenes ordner, den tause arkitekten bak enhver fest som noensinne hadde gått vel for seg. Dersom en fest hadde harmoni, var det fordi August en gang hadde gått gjennom den. Hvis en trette hadde stilnet, var det fordi August hadde pustet i nærheten. Og hvis to konger måtte bes til samme sted uten å vite om hverandre – vel, da fantes det ingen andre i verden som kunne klare det.

De fant ham sittende på en fallen bjørkestamme, mens han gned seg på nesen etter nyset som hadde gjenlydt over elven. Kappen hans var lappet med farger fra hver eneste årstid, og støvlene var pudret med mel, som om han hadde trådt rett ut av et bakeri.

«Jeg visste dere ville komme,» sa August uten å se opp.

Lucky logret med halen. Chrismine rettet på det grønne skjerfet sitt.

«Vi trenger din hjelp,» sa Lucky.

«Det kommer an på,» svarte August med et lunt smil, som et ekko av Chrismine. «På om dere vet hva dere ber om.»

Lucky forklarte alt – tretten, selskapene, konkurransen som ikke var en konkurranse, og tanken om et lag der ingen kunne tape og alle vant bare ved å møte opp. August lyttet med tålmodigheten til en som har hørt mange planer, de fleste av dem halvstekte.

Da Lucky var ferdig, børstet August noen smuler fra kappen sin.

«Du har rett,» sa han. «Dette er ingen konkurranse. Det er et gjestebud. Og gjestebud kårer ingen vinnere. De kårer fortellinger.»

Chrismines ører rykket til. «Fortellinger?»

«Selvsagt,» sa August. «Mat er bare mat inntil noen forteller en historie om den. Drikke er bare drikke inntil noen husker hvem som skjenket den. Dersom de to kongene tar med seg retter fra sine egne land, vil de ikke konkurrere. De vil dele historier. Og deler de historier, glemmer de at de noen gang prøvde å bevise noe som helst.»

Luckys hale dunket i bakken. «Så vi ber dem begge to?»

«Å ja,» sa August. «Men ikke på samme måte.»

Han reiste seg og strakte armene mot den bleke himmelen.

«Den ene kongen skal få en innbydelse til en prøvesmaking av carpathiske delikatesser. Den andre kongen skal få en innbydelse til en feiring av vårt eget lands fineste retter. De vil ankomme og tro at de skal æres. De vil oppdage at de er verter. Og innen de innser at de er verter sammen, vil det være for sent å trette.»

Chrismine nikket anerkjennende. «Et riktig godt selskap.»

«Et riktig godt selskap, sannelig,» samtykket August. «Men vi trenger hjelp. Noen som kjenner de gamle oppskriftene. Noen som kjenner de nye. Noen som kan bære bud uten å bli sett. Noen som kan samle spellemenn. Noen som kan sørge for at kongene ikke kommer for tidlig. Noen som—»

Lucky gjødde glad. «Jeg vet nøyaktig hvem.»

Og langt borte, på slottets kjøkken, mistet slottskokken en skje i gulvet, for hun kjente plutselig på seg at noe viktig var i ferd med å skje.

Slottskokkens navn var Beatrice, og hun stolte mer på plutselige innskytelser enn de fleste stolte på kart. Da hun mistet skjeen, spratt den tre ganger mot kjøkkengulvet.

«Det var merkelig,» sa Beatrice.

Kjøkkenguttene så opp. «Hva da?» spurte en av dem.

«En skje som spretter tre ganger, betyr alltid gjester.»

Kjøkkenguttene hadde aldri hørt dette før. «Virkelig?»

«Nei,» sa Beatrice. «Men det høres sant ut, gjør det ikke?»

Og så fortsatte hun å kna deigen.

Noen timer senere banket det på kjøkkendøren. Lucky kom inn først, med den selvhøytidelige holdningen til en hund med viktige ærend. Chrismine fulgte etter, med skjerfet flagrende bak seg. August kom sist.

I samme stund som Beatrice fikk øye på ham, la hun armene i kors. «Å kjære vene,» sa hun.

«Hva er det?» spurte Lucky.

«Hver gang August kommer innom, blir kjøkkenet mitt dobbelt så travelt og tre ganger så lystig.»

August bukket. «Det var akkurat det jeg håpet på.»

De forklarte planen. Beatrice lyttet mens hun formet små, runde brød mellom hendene. Et gjestebud av fortellinger. En samling for begge riker. Ingen konkurranse. Ingen vinnere. Ingen tapere. Bare bord som var lange nok til at fremmede kunne sitte sammen.

Da de var ferdige, la Beatrice deigen til side. «Vel,» slo hun fast, «da er saken avgjort.»

«Hva da?» spurte Lucky.

«Menyen.»

Lucky blunket. «Vet du den allerede?»

«Selvsagt.»

«Du har jo ikke hørt noen oppskrifter fra Carpathia.»

«Det behøver jeg ikke.»

Chrismine myste med øynene. «Det høres mistenkelig ut.»

Beatrice smilte. «Slett ikke. Hvis vi bruker tiden på å krangle om hvilke oppskrifter som er best, havner vi rett tilbake der vi startet.» Hun pekte mot slottsvinduene. «Gjestebudet må ha gamle oppskrifter og nye oppskrifter. Fornemme oppskrifter og enkle oppskrifter. Carpathiske oppskrifter og våre egne. Slik mat som minner folk om bestemødrene deres, og slik mat som barn uforvarende smører utover hele fjeset.»

August nikket bifallende. «Det beste slaget gjestebud.»

«Det eneste slaget,» sa Beatrice. Så dempet hun stemmen. «Det er likevel ett problem.»

Alle ble stille. Til og med kjelene syntes å slutte å boble.

«Hvilket problem?» spurte Lucky.

«Kongene.»

«Å ja,» sa Chrismine. «De to.»

«De vil sitte i hver sin ende av salen.»

«Det vil de antagelig.»

«De vil sende hverandre stygge blikk.»

«Helt sikkert.»

«De vil bruke hele kvelden på å late som om de slett ikke koser seg.»

August tenkte seg om. Så smilte han. Det var aldri noe stort smil. August foretrakk smil som virket i det stille.

«De kan ikke sende stygge blikk om de har hendene fulle.»

«Så hold dem opptatte,» sa Beatrice.

«De kan ikke sitte langt fra hverandre om det ikke finnes noen høysete-bord.»

«Så fjern høysetene.»

«Og de kan ikke trette dersom alle fortsetter å stille dem spørsmål.»

Luckys ører reiste seg. «Hva slags spørsmål?»

«Slike spørsmål folk elsker å svare på,» sa August. Han begynte å telle på fingrene:

«Hva var livretten din da du var liten?» «Hvem lærte deg å lage mat?» «Hvilken mat minner deg om hjemme?» «Hvilken fest husker du aller best?»

Beatrice lo. «Ingen kan svare på slikt og holde seg sinte særlig lenge.»

«Nettopp.»

Chrismine så ettertenksom ut. «Da kan gildet fungere likevel.»

«Det vil fungere,» sa August.

«Hvordan kan du være så sikker?»

August så ut av vinduet. Solen var i ferd med å gå ned bak åsene og farget skyene som bakte epler.

«Fordi enhver trette begynner med at folk glemmer at de hører til i den samme fortellingen.»

«Og gjestebud?» spurte Lucky.

«Gjestebud minner dem på det.»

Et øyeblikk var det ingen som sa noe. Så lød en spinkel stemme fra under et av bordene.

«Jeg kan hjelpe til.»

Alle så ned. En liten markmus kom til syne bærende på et digert valnøttskall. Det virket i det minste digert fra en mus sitt ståsted.

«Hvem er du?» spurte Lucky.

«Edwin.»

«Hva kan du gjøre?»

Edwin satte valnøttskallet på gulvet og stilte seg stolt ved siden av det. «Jeg kjenner hver eneste hemmelige gang i slottet.»

August hevet øyenbrynene. «Hver eneste en?»

«Vel,» sa Edwin beskjedent, «alle de som er til nytte.»

«Aha,» sa Chrismine. Det lød unektelig lovende.

Og før noen rakk å stille et nytt spørsmål, la Edwin til: «Dessuten vet jeg kanskje allerede hvor kongene gjemmer gavene de har kjøpt til festen.»

Det ble musestille i rommet.

«Har kongene kjøpt gaver?» spurte Lucky.

Musen nikket. Begge kongene hadde insistert på at de skulle i hvert sitt selskap. Begge hadde i hemmelighet kjøpt presanger. Ingen av dem ville at noen skulle få vite det.

August smilte. Noen ganger, tenkte han, blir folk venner lenge før de innser det selv.

Og i nøyaktig samme stund, i to forskjellige slott, sto to forskjellige konger og stirret på to svært like gavepakker og lurte på hvorfor de, for første gang på mange måneder, faktisk gledet seg til et selskap.

«Gaver,» hvisket Chrismine, mens venstreøret hellet mot melbingen. «Konger kjøper aldri gaver med mindre de vil ta seg storsinnede ut, eller med mindre de kjenner på en skrekkelig skyldfølelse.»

«Eller,» peip Edwin og rettet på valnøttskallet med millimeterpresisjon, «fordi de begge har kjøpt akkurat det samme.»

Lucky la haken mot de varme kjøkkeflisene og så på den lille musen. «Hva kjøpte de?»

«Carpathiske plommer,» hvisket Edwin og lente seg frem som om steinveggene hadde ører. «Nedlagt i honning og nellik. Kongen av Carpathia kjøpte en leirkrukke med dem for å vise kongen vår hva ekte frukt smaker. Og vår konge kjøpte en krukke fra en omreisende kramkar for å bevise at dalen vår kan sylte like søtt.»

Beatrice brast i en rungende latter som fikk tinnkrusene på eikebjelkene til å klirre. «To krukker med nøyaktig de samme plommene! Ingen av karene har satt sin fot i en frukthage på tjue år, men nå henger hele den kongelige æren på en skje med krydret sukkerlake!»

«Noe som gir oss,» sa August lavt mens han børstet en anelse kanel av knokene, «selve midtstykket vårt.»

«Midtstykket vårt?» spurte Lucky og løftet hodet.

«Hvert godt gjestebud har en begynnelse som ønsker velkommen, et midtstykke som løser opp flokene, og en slutt som varmer i magen helt til morgenen,» forklarte August. «Hemmeligheten bak et godt lag er aldri å holde to rivaler adskilt. Holder du dem fra hverandre, syder de bare videre. Du må sette dem skulder ved skulder over en oppgave som er så liten at kronene deres kjennes latterlige.»

«Som for eksempel?» spurte Chrismine.

«Som for eksempel å åpne to krukker med gjenstridig forsegling av lakk og voks,» sa August.

Kvelden før det store gjestebudet ble den røde broen over elven pyntet med lykter. Lange langbord ble båret ut – ikke til vår konges høye sal, og heller ikke til Carpathias staselige borggård, men rett ut på den mosegrodde engen midt imellom de to rikene. Der smakte luften av kaldt elvevann, barnåler og Beatrices vedrøyk. Det fantes ingen troner, bare brede trebenker som var slitt glatte av mange års høsttakkefester.

Da den carpathiske kongen ankom, med kappen fôret med tykk hermelin mot høstkulden, ble han møtt av Lucky, som logret med en så urokkelig overbevisning at kongen ikke hadde annet valg enn å bøye seg ned og klø ham bak ørene.

«En god hund,» mumlet den carpathiske kongen og så seg mistenksomt rundt. «Skjønt jeg ble fortalt at dette skulle være en intim prøvesmaking av våre hjemlige delikatesser.»

«Det stemmer,» sa en mild stemme. August trådte frem fra noen varme ildpanner, bærende på et fat med varme havrekaker. «Og verten venter allerede.»

Fra den andre enden av bjørkelunden kom vår egen konge slentrende med et tungt knytte i fløyel under armen; han så staselig ut, en smule avmålt og umiskjennelig sulten.

De to herskerne stanset tre skritt fra hverandre. Elven bruste stille under den røde broen. Lukten av krydret kraft, stekte pastinakker og nystekt surdeigsbrød hang tjukk og søt i skumringen.

«Carpathia,» sa kongen vår stivt.

«Nabo,» sa kongen av Carpathia og myste. «Du har… brakt med niste?»

«En hyllest,» sa kongen vår med umåtelig verdighet. «En delikatesse som trolig er ukjent for fjellganer.»

«Knapt nok,» svarte den carpathiske kongen og satte sitt eget knytte på det ru trebordet. «Jeg har brakt med høstens sanne perle.»

August ga dem ikke tid til å trette om saken. Han la to tunge sølvskjeer på treverket mellom dem.

«Før gjestene setter seg,» sa August mildt, «må en gammel skikk holdes i hevd. Gjestebudets åpningsmenn må bryte forseglingen på søtkrukkene sammen, ellers surner suppen før midnatt.»

«Er det en lov?» spurte kongen vår med rynket panne.

«Det høres sant ut, gjør det ikke?» sa Beatrice, som dukket opp ved Augusts skulder med en rykende kjele.

De to kongene så på krukkene. De så på hverandre. Med like uttrykk av dyp, kongelig konsentrasjon knyttet de opp hyssingen, brøt den tørre voksen med tomlene og trakk lintøyet til side.

Nedi hver krukke lå mørke, blanke plommer, badende i identisk, gyllen honning, krydret med identisk nellik.

Kongen av Carpathia blunket. «Hvor fikk du tak i disse?»

«En kramkar nede fra passet,» mumlet vår konge, mens kinnene ble en anelse røde. «Han sverget på at de var verdens fineste.»

«Han har kjøpt dem fra tanten mins frukthage,» sa kongen av Carpathia. Han grep skjeen, dyppet den i vår konges krukke og smakte. Han stanset. Så dyppet han skjeen i sin egen krukke.

«Nå vel?» spurte vår konge, beredt på en fornærmelse.

«Dine har mer nellik,» sa den carpathiske kongen og smattet ettertenksomt. «Jeg tror… jeg tror nesten jeg foretrekker dine.»

Kongen vår blunket, fullstendig avvæpnet. Han dyppet sin egen skje i den carpathiske kongens krukke. «Pølsevev. Din har mye bedre timian i laken. Min mangler ryggrad.»

Under benken prikket musen Edwin borti Chrismines labb. «Krangler de om hvem sin gave som er dårligst?»

«Nei,» hvisket Chrismine tilbake, mens snuten skalv av tilfredshet. «De krangler om hvem som får være mest raus. Det er den eneste tretten det er verdt å ha.»

Innen spellemennene slo an den første tonen – en munter, snublende slått spilt på en gammel fele og tre leirfløyter – satt de to kongene på samme benk og diskuterte hett om geitost hørte hjemme før eller etter gåsesteken.

Fat stablet høye med stekt kjøtt, varmt rugbrød, syltet skogssopp og søte carpathiske bakverk ble sendt fra hånd til hånd over riksgrensen, helt til ingen lenger husket hvilken side av broen de satt på. Barn med smør på haken løp gjennom det tørre høstløvet, mens Lucky travet fra bord til bord og samlet godbiter med den lune stoltheten til en hund hvis plan hadde klaffet på en prikk.

August sto nede ved elvekanten med en kopp varm, krydret eplesaft i hånden og så ilden fra bålene speile seg under den røde broen.

«Et riktig godt selskap,» mumlet Chrismine, som satte seg på en tørr trestamme ved støvelen hans.

«Det beste slaget,» sa August og så de to kongene dele et brød Beatrice nettopp hadde raket ut av glørne. «Det slaget der alle går hjem og tror at freden var deres egen idé.»

Ilden hadde brent lavt da den første kongen sovnet sittende rett opp og ned, med kronen på snei mot en stolpe, og ingen syntes det var høflig å vekke ham. Den andre kongen var ikke langt etter, skjønt han forsikret tre ganger om at han bare hvilte øynene «for bedre å kunne nyte musikken».

Lucky krøllet seg sammen ved glørne, mett og døsig, mens han lyttet halvt til felespilleren som lokket en siste, langsom tone ut av natten. Chrismine satt og gredde en borre ut av skjerfet sitt. Beatrice skrapte de siste pastinakkene ned i en krukke for morgendagen, for en god kokk lar aldri god mat gå til spille, ikke engang ved slutten av et under.

Det var Edwin som brøt stillheten.

«Jeg burde tilstå noe,» sa han og klatret opp på benken ved siden av Chrismine med den høytidelige verdigheten til en mus som har øvd på en setning mange ganger.

«Tilståelser etter midnatt er som oftest av det ærlige slaget,» sa Chrismine. «Spytt ut.»

«De hemmelige gangene,» sa Edwin. «Jeg brukte dem ikke bare til å finne plommekrukkene.»

August, som stille hadde matet ilden, så bort på ham uten å bli forskrekket. Han hadde for lengst lært at de stillferdige i en fortelling ofte er de som holder i den neste tråden.

«Det går en gammel gang,» fortsatte Edwin, «under selve den røde broen. Murt igjen i begge ender, men mus bryr seg lite om murstein. Og hogd inn i steinen midt der inne – der verken konge eller murer har satt sin fot på hundre år – står det to navn.»

«Hvems da?» spurte Lucky og løftet hodet.

«En dronning fra vårt land,» sa Edwin, «og en konge fra Carpathia. Side om side. Med et årstall som er eldre enn det yngste billedteppet i begge slott.»

Ingen sa noe. Ilden smalt én gang og sendte opp en liten oransje stjerne som svevde og sluknet før den nådde mørket.

«De var i slekt,» sa Beatrice langsomt og satte fra seg krukken. «Før tretten. Før tretten før denne tretten, til og med.»

«Det forklarer broen,» sa August. «Hvorfor den ble malt rød, når hver eneste annen bro i begge riker er av gråstein eller bart tømmer.»

«Rød for å minnes,» mumlet Chrismine, halvt for seg selv.

Lucky satte seg helt opp nå, med spissede ører. «Burde vi si det til dem? Kongene?»

August tenkte seg om en lang stund, slik han tenkte over det meste – ikke langsomt av tvil, men langsomt av ærefrykt for hvor stort spørsmålet var.

«Ikke i natt,» sa han til slutt. «I natt har de allerede husket det viktigste, uten å trenge navn eller årstall for å bevise det. La dem våkne i morgen og fremdeles være varme av det. Gangen løper ingen steder. Stein holder seg alltid.»

«Og når bør vi fortelle dem det?» spurte Lucky ivrig.

August så mot den røde broen, der lykteskinnet skalv i vannet under, og smilte sitt stille smil.

«Når de spør hvorfor vi skal gjøre dette igjen neste år,» sa han. «Det er da en fortelling er moden for å gis videre. Ikke før.»

Edwin så en tanke skuffet ut, slik mus som bærer på usedvanlig gode hemmeligheter gjerne gjør.

«Du kan fortelle det til valnøttskallet hvis det hjelper,» foreslo Chrismine vennlig.

«Det hjelper faktisk,» sa Edwin, og så gjorde han det.

Over engen hadde himmelen klarnet nok til å vise et dryss av tidlige stjerner – de samme tålmodige, fjerne stjernene som hadde sett tretter begynne og gilder bøte på dem lenger enn noen bro hadde stått. Et sted bortenfor skogbrynet rant elven videre akkurat slik den alltid hadde gjort – ufortrødent, uten å bry seg om konger, mens den bar sine røde blader og sine gamle navn like varsomt mot morgengryet.

Og slik endte den første natten med fred mellom to riker – ikke med en traktat, ikke med en kunngjøring, og ikke engang med en høytidelig skål – men med to sovende konger, en renskrapt pastinakk-gryte, en mus som betrodde seg til et valnøttskall, og en hund som, mot alle rimelige odds, hadde fått det akkurat slik han ville, simpelthen ved å innrømme at han ikke visste hvordan han skulle komme dit alene.

Morgenen kom slik den alltid gjør etter en riktig god kveld – for lyst, for brått, og uten det minste hensyn til kroner som hadde sklidd på snei ned i gresset en stund før daggry.

Kongen av Carpathia våknet først, blunket mot en himmel av blekt gull og oppdaget at kappen hans på et vis var blitt til dyne for tre sovende barn som ikke var hans egne. Han bestemte seg, etter litt ettertanke, for ikke å vekke dem.

Vår konge våknet som nummer to, med stiv nakke og den dvelende, gode forvirringen til en mann som har ledd mer på én kveld enn på flere måneder til sammen. Han satte seg opp, så på det utbrente bålet, så på elven og så på den carpathiske kongen som nå strakte seg på motsatt benk.

«Ble vi,» sa han langsomt, «enige om å gjøre dette igjen?»

«Jeg tror,» sa den carpathiske kongen og gned seg i nakken, «at vi ikke ble enige om noen verdens ting. Noe som antagelig er grunnen til at det fungerte.»

Beatrice, som allerede var våken og sto med ermene opprullet for å forvandle restene av gåsesteken til en frokostsuppe, fnøs høyt nok til at begge kongene snudde seg mot henne.

«Mannfolk,» sa hun ut i luften, «kan splitte et rike over et ord, og slutte fred over en plomme, og aldri en eneste gang ense hva som krevde mest.»

Lucky travet bort med den ubesværede tilfredsheten til en hund som anså hele floken som løst, satte seg midt mellom begge parene med kongelige støvler og ventet på å bli klødd av den hånden som kom først. Begge kom samtidig.

Det var den carpathiske kongen, som klødde Lucky bak øret med den ene hånden og skjermet øynene mot morgenlyset med den andre, som til slutt stilte spørsmålet August hadde ventet på.

«Si meg,» sa han og så nedover engen mot der broen sto rød og stille over det rennende vannet, «hvorfor er den malt i akkurat den fargen? Hver eneste annen bro i begge rikene våre er grå og enkel. Denne har aldri vært det.»

Vår konge så også bort på den, som om han så den for aller første gang. «Jeg har aldri spurt. Den har rett og slett alltid vært rød.»

August, som i stillhet hadde holdt på med å pakke sammen ildpannene, stanset opp. «Vil dere vite hvorfor?» spurte han.

Begge kongene så på ham – ikke med mistenksomhet, ikke engang med kongelig utålmodighet, men med den likefremme nysgjerrigheten til to menn som for en kveld hadde sluttet å være konger lenge nok til å huske at de også bare var nysgjerrige.

«Ja,» sa de. Samtidig. Noe ingen av dem la merke til, men som alle andre så.

August nikket mot benken under pilen, der en liten skikkelse satt musestille ved siden av et valnøttskall og gjorde sitt ytterste for å se ut som om han ikke hadde lyttet etter akkurat dette øyeblikket hele sitt lille liv.

«Edwin,» sa August vennlig, «vil du fortelle det?»

Edwin reiste seg så fort at han nesten veltet valnøttskallet ut i gresset.

«Med største fornøyelse,» sa han, med stemmen til en mus som har ventet hele livet på å bety noe, og som nettopp har oppdaget at ventetiden er over.

Han fortalte dem om gangen under broen. Om murene i begge ender som ingen murer husket å ha reist, og ingen konge husket å ha beordret oppført. Om de to navnene som var hugget inn i steinen midt på, der elven bruste som hardest og ingen fakkel hadde lyst på hundre år – en dronning fra det ene riket og en konge fra det andre, hugget inn side om side, med et årstall som var langt eldre enn kronene deres.

«Slekt,» avsluttet Edwin. «Før det som startet tretten som ingen av dere lenger klarer å forklare ordentlig.»

Engen ble stille. Til og med elven syntes å lytte nøyere, noe elver i grunnen er usedvanlig gode til.

Kongen av Carpathia så på vår konge. Vår konge så på broen. Ingen av dem sa noe på en lang stund – ikke fordi det manglet ord, men fordi enkelte ting krever stillhet først, slik et brød trenger tid før det skjæres.

«Rød,» sa kongen vår til slutt, «for å minnes.»

«Vi malte over minnet,» sa den carpathiske kongen lavt, «og kalte det en grense i stedet.»

Chrismine, fra sin plass på trestammen, unnet seg det minste og mest veltilfredse smilet en hare noensinne har båret.

«Nå vel,» sa hun. «Nå vet dere det. Hva vil dere gjøre med det dere vet?»

Kongen av Carpathia reiste seg, strakte på seg og rakte frem hånden – ikke over et bord, ikke over en krukke med plommer, men likefrem over morgengresset.

«Samme tid neste høst?» sa han. «Samme eng. Samme bro. Og kanskje vi denne gangen maler den opp igjen før fargen blekner.»

Vår konge tok den utstrakte hånden.

«Samme tid,» samtykket han. «Skjønt jeg insisterer på å ta med plommene selv neste gang. Dine hadde altfor mye timian.»

«Hadde de vel ikke.»

«Jo, så aldeles visst.»

Og slik spankulerte de to kongene av gårde mens de fremdeles kjeklet – lystig og formålsløst, slik gamle venner kjekler når selve kjeklingen bare er en annen måte å si det er godt du er her på.

Lucky sto ved kanten av den røde broen lenge etter at langbordene var båret bort og den siste lykten var slukket. Han så elven bære et enslig, fallet løv under de gamle, røde plankene – det snudde seg en gang, to ganger, uten hastverk, slik vannet hadde båret løv og navn og tretter og forsoninger lenger enn noen som levde nå, riktig kunne huske.

Han visste ikke alt hva vannet førte med seg. Det trengte han heller ikke.

Det var nok, bestemte han seg for idet han la seg til rette med snuten hvilende over labbene, at det fortsatte å renne. At det vendte tilbake, hver eneste høst, rødt og stille og tålmodig, akkurat der det alltid hadde vært – ventende, slik gode ting gjør, på at noen simpelthen skal legge merke til det igjen.

Og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute. 

🍂🌉🐾

© Helene Møller 2026. Alle rettigheter reservert.

Eventyret er samskrevet med OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini og Microsoft Copilot (to versjoner).

Oversatt til norsk av Google Gemini.