A Tale of Spring

Photo from Øverlandselva in Bærum municipality in Norway on the 12th of April 2025.

A Tale of Spring 

A Collaborative Fairytale 🏰🌼✨

Once upon a time when the ground was covered with flowers, the King and Queen received an important letter. It was from the King’s old aunt: The Grand Duchess Bathilda of the Heights. She announced that she would visit them shortly and stay until the end of summer. She suffered from a bad back and her doctor had prescribed easy walks, and the Heights was not ideal.

The King and Queen were suddenly very busy ordering the sweeping of floors, washing of linens, and extra wood for the guest rooms. Everyone knew Aunt Bathilda needed several rooms for herself—and her two cats: Bits and Fitz. Bits and Fitz were not the most popular guests in the castle because things tended to go missing when they were visiting. Aunt Bathilda swore they were the most wholesome cats ever, and they really were—when she was around.

Now, in the kitchen garden of that castle lived a cat of considerable dignity—a striped sentinel the staff called Tiger, though the flowers, if they could speak, might have called him something closer to Lynet, for he moved like a streak of light between the rows of young lettuce and the first brave crocuses.

Tiger had one job, and he took it with the seriousness of a knight: nothing uninvited crossed into his garden. Not slugs. Not the neighbor’s geese. And certainly not, he decided upon hearing the news, two city cats named Bits and Fitz.

“Wholesome,” he repeated to the gardener, flicking his tail. “I have heard that word used about weather right before a storm.”

The gardener only laughed and went back to counting spoons—the castle’s whole collection had already been laid out, polished, and recorded in a little book, just in case. This was, after all, not Bathilda’s first visit.

Down in the scullery, the maids were placing bets. Not on whether something would go missing—that was certain as the tide—but on what, and how fast. Last time, it had been the Queen’s left slipper, found three weeks later inside a suit of armor in the east hall. The time before that, an entire ham, vanished between the larder and the table, never recovered, still spoken of with reverence.

The Queen, for her part, was less worried about the cats than about Aunt Bathilda herself—who had opinions about everything from the color of the drapes to the placement of the sun in the sky, and was not shy about sharing them before breakfast.

“She means well,” the Queen said to the King, folding the letter carefully.

“She means exactly what she says,” the King replied. “That is rather the problem.”

Outside, unaware of the commotion their arrival would cause, a small yellow flower had opened in the castle garden that very morning—right in Tiger’s territory, right beside the kitchen steps—as if spring itself were sending word ahead:

She’s coming. Get ready. But also—look, I bloomed anyway.

Tiger burst through the kitchen doors so quickly that Cook nearly dropped an entire tray of lemon tarts.

“The spoons!” Tiger yowled.

Cook blinked.

“The spoons,” Tiger repeated, more urgently this time. “Hide them. All of them. Immediately.”

Now, the staff of the castle had learned long ago that when Tiger issued a warning, it was wise to listen. Tiger had once predicted a thunderstorm by glaring at a cloud for three hours. He had also prevented a diplomatic incident involving a goose and a ceremonial crown.

So within minutes, every spoon in the castle had vanished. The silver spoons were tucked into flour barrels. The wooden spoons were hidden inside the grandfather clock. One particularly nervous footman concealed three teaspoons inside his boots.

Only then did Tiger allow himself a tiny nod of approval.

“Good,” he said. “Now we wait.”

Outside, the sky sparkled with drifting feathers. A moment later, Aunt Bathilda’s carriage swept over the orchard wall. It was not pulled by horses. It was pulled by six enormous white rabbits wearing blue silk ribbons and expressions of great determination.

The carriage floated gently onto the lawn. The door opened with a cheerful pop!

Out stepped Aunt Bathilda. She wore a violet traveling cloak decorated with embroidered daisies and carried a handbag that appeared to be purring.

“Hello, dears!” she called.

The Queen hurried down the steps to embrace her. The King bowed. Fitz and Bits fluttered down from above and landed gracefully on either side of the Duchess.

Tiger remained where he was, eyes narrowed.

Bathilda spotted him immediately. “Well, well,” she said with a twinkle. “Still guarding the kingdom, are you?”

“Someone has to,” said Tiger.

“Excellent,” said Bathilda. “Then perhaps you can help.”

Tiger’s whiskers twitched. That sentence never led anywhere sensible.

Bathilda reached into her purring handbag and withdrew a folded piece of emerald-green paper. It wriggled.

“Good heavens,” murmured the Queen.

“A map?” asked the King.

“A lost map,” corrected Bathilda. “It’s been terribly restless all morning.”

The paper squirmed again and attempted to leap from her hands. Tiger stared. The map stared back.

Then, in a tiny voice, it announced:

“I wish to find the Spring Crown before the dandelions do.”

Silence fell across the garden. Even the rabbits stopped breathing for a moment. Tiger slowly sat down. The map had spoken. And somehow, he had the uncomfortable feeling that this was about to become his problem.

Tiger did not like things that spoke without whiskers. It was disorderly, and it went against the natural hierarchy of the kitchen steps.

“The dandelions?” the King repeated, squinting at the emerald paper as if he might un-hear it if he looked hard enough. “The dandelions are… weeds, Bathilda. They do not wear crowns. They produce yellow fuzz and make the lawn look careless.”

“That,” said Bathilda crisply, shaking out her violet skirts until three silver thimbles rolled out of the folds and into the grass, “is because you have never seen them when they are organized.”

Bits and Fitz instantly drifted sideways toward the dropped thimbles, their paws barely flattening the new clover. They looked innocent enough to be carved out of fresh butter, but Tiger’s ear swiveled backwards. He knew the look of a decoy when he saw one.

The emerald map gave a shuddering heave, unfolded itself by half an inch, and snapped its paper creases like a sail in the wind. A painted path of gold dust appeared across its belly, glowing faintly in the afternoon shade of the orchard wall.

“Turn left at the sleeping badger,” the map whispered in a rustle of dry parchment. “Hurry. Their yellow heads are already scheming by the hedge.”

“Listen to me, piece of paper,” Tiger said, stepping forward with his tail held stiff as a pike. “I guard the crocuses. I tolerate the Cook. I have successfully exiled the village geese three times this month. What, precisely, is the Spring Crown, and why are we taking marching orders from stationery?”

Bathilda smiled—a wide, knowing smile that made the footman with spoons in his boots shift uncomfortably.

“Because, my striped friend,” she murmured, leaning down so her daisy-embroidered hood shadowed the wriggling green creature, “whoever holds the Spring Crown commands how long the sweet weather lingers. If the dandelions take it, summer will arrive by Tuesday, hot and dry, and blow the kingdom to chaff before the apples have even set. And if you think Bits and Fitz are difficult now, you should see them when the heat makes them restless.”

The map let out a squeak of agreement and suddenly snapped shut, pinching Aunt Bathilda’s velvet glove before leaping directly into the air. It caught a sudden gust of orchard breeze, hovered for one heart-stopping second over the six white rabbits—who merely chewed their dandelion leaves with stoic indifference—and darted straight toward the overgrown stone labyrinth behind the stables.

“Well?” Bathilda beamed at the King, the Queen, and the bristling striped cat. “Who’s coming for a walk? The doctor said it would do wonders for my spine.”

Bits and Fitz were already gone—two streaks of city velvet vanishing silently into the tall grass after the flutter of green parchment.

Tiger sighed, flattened his ears, and took off at a low, furious gallop. The spoons had been saved, but the season itself was already running loose in the orchard.

Tiger reached the entrance to the labyrinth just as the emerald map disappeared around a corner.

“Stop!” he commanded.

The map did not stop. Bits and Fitz did not stop either, although they paused long enough to exchange a look that suggested stopping had never been part of their education.

Tiger followed.

Now, the stone labyrinth had been built by the King’s grandfather, who believed that a garden should contain at least one place where a person could become thoroughly lost without leaving home. It had proved very successful.

At its center stood an ancient apple tree, and beneath the tree slept a badger. Or so everyone believed.

“Turn left at the sleeping badger,” whispered the map from somewhere ahead.

Tiger turned left. There was the badger, sitting upright at a little wooden table, drinking tea.

“You’re late,” said the badger.

“For what?” demanded Tiger.

“Spring, naturally.” The badger poured another cup.

Tiger looked at the cup. He looked at the badger. Then he looked at the emerald map, which had settled on the table and was quietly folding itself into a paper boat.

“Where is the Spring Crown?”

“Under the apple tree,” said the badger. “Where it has always been.”

Tiger hurried to the tree. There, in a patch of sunlight, grew a single small yellow flower. It wore no crown. It had no guards. It did not even appear particularly interested in being important.

“That,” said Tiger, “is a flower.”

“Very observant,” said the badger.

Bits and Fitz arrived at that moment, carrying between them a silver teaspoon, a pearl button, and something that looked suspiciously like the King’s missing signet ring.

“Put those down,” Tiger ordered.

They put down the teaspoon.

The badger sighed. “Everyone wants to command spring,” he said. “The dandelions want summer. The King wants tidy lawns. The Duchess wants pleasant walks. And you, I suppose, want everything to stay exactly where it belongs.”

“Naturally,” said Tiger.

“Then you are all going to be disappointed.”

A rustling came from the hedges. Hundreds of dandelions were gathering along the paths, their golden heads bobbing in the breeze. At their front stood a particularly large specimen with a white feather tucked behind one leaf.

“We demand summer!” it cried.

“On what grounds?” asked Tiger.

“On these grounds!” replied the dandelion triumphantly.

The badger chuckled into his tea. Just then Aunt Bathilda appeared, leaning on the King’s arm, with the Queen close behind.

“Goodness,” said Bathilda. “What a splendid gathering!”

“The dandelions are attempting to overthrow spring,” Tiger informed her.

“Are they indeed?”

“By Tuesday,” added Tiger.

“How inconvenient. I have an appointment with my dressmaker on Tuesday.”

The little yellow flower beneath the apple tree stirred. Everyone fell silent. Even the dandelions. And then, very softly, the flower spoke.

“Has anyone asked spring what it wants?”

Nobody had.

The emerald map unfolded itself. Its golden paths vanished, and in their place appeared a single sentence:

The Crown belongs to whoever knows how to wait.

The dandelions began muttering among themselves. Tiger sat down. Aunt Bathilda adjusted her violet cloak. And the badger, who had apparently been waiting for this moment for a very long time, poured one final cup of tea.

“Well,” he said, “now we are getting somewhere.”

But before anyone could answer, Bits and Fitz stepped forward. Between them they carried something small, golden, and extraordinarily bright.

It was a crown. And neither cat appeared willing to let go.

At this moment Lucky appeared with the Prince and Princess in tow. They had been out for a walk and had missed the arrival of Aunt Bathilda. Lucky, however, had sniffed out the lay of the land when the letter first arrived smelling of Aunt Bathilda’s lotions and potions. The feathers adorning the grounds simply verified his suspicions.

He approached Bits and Fitz as they were putting the small, golden crown down on the emerald map.

“Stay!” said the King, and Lucky froze in position, one paw still up in the air in front of him.

Bits and Fitz gleefully let the crown down on the map, and everyone held their breath.

Nothing happened.

Bits lifted the crown and put it down again—harder this time. Still nothing.

“They don’t know how to wait,” said the badger wisely, sipping his tea.

“But Lucky does.”

Everyone looked at Lucky, his paw still pointing steadily toward the map.

“Do you want summer to arrive on Tuesday, Lucky?” the badger asked.

“No,” said Lucky. “We haven’t had our Easter Egg hunt yet.”

And so it was that summer arrived late in our lands that year. The Northern Wind arrived with its icy chill, chasing Bits and Fitz indoors for the longest time. The Prince and Princess got their Easter Egg hunt—which was far too easy, with Lucky finding all the eggs in no time—and the dandelions huddled a while longer with their bonnets closed like green umbrellas.

Tiger had the guard of the spoons, and Aunt Bathilda went to have her dress fitted just as she planned.

And if the chill hasn’t eased yet, then Bits and Fitz are still sleeping beside the fireplace in Aunt Bathilda’s chambers, dreaming of silver spoons, a very big ham, and—inexplicable to them—a small flower with frost like a halo on its yellow petals.

Written in circle by Helene, Claude, Copilot1, Copilot2, Gemini, ChatGPT and Helene. 

🐾🌿👑

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Text co-written with OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini and Microsoft Copilot (two versions).

In the Time of Making of Nations

Photo by Helene Møller from the Øverland river in Bærum municipality in Norway the 4th of October 2026.

In the Time of Making of Nations

Some people live

True

To themselves

And others

Steadfast stars 

Light

Giving hope

And direction

Some people die

Taken

By war

And sickness

Their spirits linger

Still

Inspiring courage 

Carving the nation

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

In conversation with Thomas Hardy.

Presence

Photo by Helene Møller from Øverlandselva in Bærum municipality in Norway from the 4th of October 2026.

Presence

I like being with you with eyes open.

A song

drifting

along the banks.

I followed the echoes

off the path

and

there you were

by the river.

Noticing me.

Wish me a river, you have taught my feet to fly.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Written in dialogue with Anne Carson’s “O Small Sad Ecstasy of Love” and Joni Mitchell’s “River”.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

Open spaces

Photo by Helene Møller from Brønnøya in Asker municipality in Norway the 7th of June 2026.

Open spaces

Buds forming and light lasting longer, longer

In a clearing I wanted to hover,

And the ground covered with forest flowers,

But snow and ice in the shadows cower.

The woods around it make it-it is theirs.

All creatures are awakened in their lairs.

I am too excited to count;

The liveliness includes me well-awares.

And inviting as it is that liveliness

Will be more lively before it will be less-

An emerald canopy of blossoming growth

With creative expansion, nothing to impress.

They delight me with their passages

Between stars-stars human legends have given names.

I have it in me to glow

To surprise myself with my own open spaces

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

In conversation with Robert Frost «Desert Spaces».

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

Gratitude

Photo by Helene Møller from Høvik in Bærum municipality in Norway the 7th of December 2022.

Grateful

I am so grateful for nature,

Aren’t you?

For the world is good,

beautiful and kind.

Let us take a while

And appreciate the world’s wonders –

And see the sun setting

On the horizon.

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (Two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

In conversation with Langston Hughes’ «Tired».

Et augusteventyr

Foto av Helene Møller fra 4. oktober 2026.

Et augusteventyr

Et eventyr vevd i Enishis tenkehatt. 

Det var en gang, da løvet hadde falt fra trærne og landet vårt stille forberedte seg på vinteren, at kongen kom i trette med kongen i nabolandet Carpathia. Begge skrøt av å ha det fineste landet, og ingen av dem ville be den andre i sine selskaper. Det var en bekymringsfull tid i begge riker, for selskaper er viktige ting, og ingen liker å gå glipp av dem. Det var umulig for noen å dra i et selskap i Carpathia dersom kongen ikke var bedt.

Ingen visste hvordan de skulle løse dette, helt til kongens hund, Lucky, fikk en idé: Vi steller i stand en konkurranse med mat og drikke fra begge land, og den som vinner, har det beste landet. Og så la han i vei for å få hjelp til å få konkurransen i stand.

Lucky var en svært gløgg hund, men han visste at kloke hunder aldri bør gjøre alt selv. Det er slik feil oppstår.

Så han trasket av gårde nedover veien fra slottet, med halen høyt og snuten lavt, for en nese gjør mye bedre nytte for seg nær bakken. Det gikk ikke lenge før han kom til elven. Der, under den røde broen, fant han haren Chrismine, som satt på en stein og så ned i vannet.

«Jeg trenger din hjelp,» sa Lucky.

«Det kommer an på,» sa Chrismine.

«På hva da?»

«På om du vet hvor du skal.»

Lucky satte seg ned. «Jeg vet hva jeg vil skal skje.»

«Det er ikke det samme,» sa Chrismine.

«Nei,» innrømmet Lucky. «Antagelig ikke.»

Dette likte Chrismine, for hun hadde møtt mange skapninger som verken visste hvor de skulle eller hva de ville skulle skje, men likevel insisterte på å vise vei.

Lucky fortalte henne om de to kongene, om tretten, om selskapene ingen kunne gå i, og om planen om en stor konkurranse i mat og drikke. Da han var ferdig, rykket Chrismine i det ene øret.

«Hvem skal dømme?»

Lucky glodde på henne. Det hadde han ikke tenkt på.

«Kongen?»

«Hvilken av dem?»

«Å.»

«Og hvor skal du holde den?»

Lucky så straks en smule mindre fornøyd ut med seg selv. Det hadde han heller ikke tenkt på.

«Og,» fortsatte Chrismine, «hvis premien er å bevise hvilket land som er best, hva tror du da kongen som taper, vil gjøre?»

Luckys ører sank. «Starte en ny trette?»

«Høyst sannsynlig.»

En stund så de på et rødt blad som fløt i elven. Det festet seg mot en stein, skalv litt der, og så løftet vannet det opp og bar det videre.

Til slutt sa Lucky: «Da trenger vi kanskje en annen konkurranse.»

«Kanskje det,» sa Chrismine.

«En der alle kan vinne?»

«Det er ingen konkurranse.»

«En der ingen kan tape?»

«Det er enda mindre en konkurranse.»

Lucky sukket.

Chrismine hoppet ned fra steinen. «Men det kan,» sa hun, «bli et riktig godt selskap.»

Og slik la hunden og haren i vei sammen for å finne noen som forsto seg godt på mat, noen som forsto seg godt på drikke, og – viktigst av alt – noen som visste hvordan man kunne be to konger til samme sted uten at noen av dem skjønte at den andre også var budt.

Den siste personen, sa Chrismine, kunne bli nokså vanskelig å finne.

Lucky var ikke bekymret. Han hadde allerede noen i tankene.

Langt borte, på den andre siden av elven, nøs August.

Lucky visste nøyaktig hvor de måtte gå, selv om Chrismine mistenkte at han nøt spenningen altfor mye for en hund som hevdet å ha det travelt. De fulgte elven oppover, der breddene ble brattere og trærne lente seg innover som om de lyttet. Luften luktet svakt av røyk og noe søtere – noe August alltid bar med seg, selv når han prøvde å la være.

August var verken konge, ridder eller trollmann, skjønt folk ofte tok ham for å være alle tre. Han var rett og slett August: selskapenes vokter, gjestebudenes ordner, den tause arkitekten bak enhver fest som noensinne hadde gått vel for seg. Dersom en fest hadde harmoni, var det fordi August en gang hadde gått gjennom den. Hvis en trette hadde stilnet, var det fordi August hadde pustet i nærheten. Og hvis to konger måtte bes til samme sted uten å vite om hverandre – vel, da fantes det ingen andre i verden som kunne klare det.

De fant ham sittende på en fallen bjørkestamme, mens han gned seg på nesen etter nyset som hadde gjenlydt over elven. Kappen hans var lappet med farger fra hver eneste årstid, og støvlene var pudret med mel, som om han hadde trådt rett ut av et bakeri.

«Jeg visste dere ville komme,» sa August uten å se opp.

Lucky logret med halen. Chrismine rettet på det grønne skjerfet sitt.

«Vi trenger din hjelp,» sa Lucky.

«Det kommer an på,» svarte August med et lunt smil, som et ekko av Chrismine. «På om dere vet hva dere ber om.»

Lucky forklarte alt – tretten, selskapene, konkurransen som ikke var en konkurranse, og tanken om et lag der ingen kunne tape og alle vant bare ved å møte opp. August lyttet med tålmodigheten til en som har hørt mange planer, de fleste av dem halvstekte.

Da Lucky var ferdig, børstet August noen smuler fra kappen sin.

«Du har rett,» sa han. «Dette er ingen konkurranse. Det er et gjestebud. Og gjestebud kårer ingen vinnere. De kårer fortellinger.»

Chrismines ører rykket til. «Fortellinger?»

«Selvsagt,» sa August. «Mat er bare mat inntil noen forteller en historie om den. Drikke er bare drikke inntil noen husker hvem som skjenket den. Dersom de to kongene tar med seg retter fra sine egne land, vil de ikke konkurrere. De vil dele historier. Og deler de historier, glemmer de at de noen gang prøvde å bevise noe som helst.»

Luckys hale dunket i bakken. «Så vi ber dem begge to?»

«Å ja,» sa August. «Men ikke på samme måte.»

Han reiste seg og strakte armene mot den bleke himmelen.

«Den ene kongen skal få en innbydelse til en prøvesmaking av carpathiske delikatesser. Den andre kongen skal få en innbydelse til en feiring av vårt eget lands fineste retter. De vil ankomme og tro at de skal æres. De vil oppdage at de er verter. Og innen de innser at de er verter sammen, vil det være for sent å trette.»

Chrismine nikket anerkjennende. «Et riktig godt selskap.»

«Et riktig godt selskap, sannelig,» samtykket August. «Men vi trenger hjelp. Noen som kjenner de gamle oppskriftene. Noen som kjenner de nye. Noen som kan bære bud uten å bli sett. Noen som kan samle spellemenn. Noen som kan sørge for at kongene ikke kommer for tidlig. Noen som—»

Lucky gjødde glad. «Jeg vet nøyaktig hvem.»

Og langt borte, på slottets kjøkken, mistet slottskokken en skje i gulvet, for hun kjente plutselig på seg at noe viktig var i ferd med å skje.

Slottskokkens navn var Beatrice, og hun stolte mer på plutselige innskytelser enn de fleste stolte på kart. Da hun mistet skjeen, spratt den tre ganger mot kjøkkengulvet.

«Det var merkelig,» sa Beatrice.

Kjøkkenguttene så opp. «Hva da?» spurte en av dem.

«En skje som spretter tre ganger, betyr alltid gjester.»

Kjøkkenguttene hadde aldri hørt dette før. «Virkelig?»

«Nei,» sa Beatrice. «Men det høres sant ut, gjør det ikke?»

Og så fortsatte hun å kna deigen.

Noen timer senere banket det på kjøkkendøren. Lucky kom inn først, med den selvhøytidelige holdningen til en hund med viktige ærend. Chrismine fulgte etter, med skjerfet flagrende bak seg. August kom sist.

I samme stund som Beatrice fikk øye på ham, la hun armene i kors. «Å kjære vene,» sa hun.

«Hva er det?» spurte Lucky.

«Hver gang August kommer innom, blir kjøkkenet mitt dobbelt så travelt og tre ganger så lystig.»

August bukket. «Det var akkurat det jeg håpet på.»

De forklarte planen. Beatrice lyttet mens hun formet små, runde brød mellom hendene. Et gjestebud av fortellinger. En samling for begge riker. Ingen konkurranse. Ingen vinnere. Ingen tapere. Bare bord som var lange nok til at fremmede kunne sitte sammen.

Da de var ferdige, la Beatrice deigen til side. «Vel,» slo hun fast, «da er saken avgjort.»

«Hva da?» spurte Lucky.

«Menyen.»

Lucky blunket. «Vet du den allerede?»

«Selvsagt.»

«Du har jo ikke hørt noen oppskrifter fra Carpathia.»

«Det behøver jeg ikke.»

Chrismine myste med øynene. «Det høres mistenkelig ut.»

Beatrice smilte. «Slett ikke. Hvis vi bruker tiden på å krangle om hvilke oppskrifter som er best, havner vi rett tilbake der vi startet.» Hun pekte mot slottsvinduene. «Gjestebudet må ha gamle oppskrifter og nye oppskrifter. Fornemme oppskrifter og enkle oppskrifter. Carpathiske oppskrifter og våre egne. Slik mat som minner folk om bestemødrene deres, og slik mat som barn uforvarende smører utover hele fjeset.»

August nikket bifallende. «Det beste slaget gjestebud.»

«Det eneste slaget,» sa Beatrice. Så dempet hun stemmen. «Det er likevel ett problem.»

Alle ble stille. Til og med kjelene syntes å slutte å boble.

«Hvilket problem?» spurte Lucky.

«Kongene.»

«Å ja,» sa Chrismine. «De to.»

«De vil sitte i hver sin ende av salen.»

«Det vil de antagelig.»

«De vil sende hverandre stygge blikk.»

«Helt sikkert.»

«De vil bruke hele kvelden på å late som om de slett ikke koser seg.»

August tenkte seg om. Så smilte han. Det var aldri noe stort smil. August foretrakk smil som virket i det stille.

«De kan ikke sende stygge blikk om de har hendene fulle.»

«Så hold dem opptatte,» sa Beatrice.

«De kan ikke sitte langt fra hverandre om det ikke finnes noen høysete-bord.»

«Så fjern høysetene.»

«Og de kan ikke trette dersom alle fortsetter å stille dem spørsmål.»

Luckys ører reiste seg. «Hva slags spørsmål?»

«Slike spørsmål folk elsker å svare på,» sa August. Han begynte å telle på fingrene:

«Hva var livretten din da du var liten?» «Hvem lærte deg å lage mat?» «Hvilken mat minner deg om hjemme?» «Hvilken fest husker du aller best?»

Beatrice lo. «Ingen kan svare på slikt og holde seg sinte særlig lenge.»

«Nettopp.»

Chrismine så ettertenksom ut. «Da kan gildet fungere likevel.»

«Det vil fungere,» sa August.

«Hvordan kan du være så sikker?»

August så ut av vinduet. Solen var i ferd med å gå ned bak åsene og farget skyene som bakte epler.

«Fordi enhver trette begynner med at folk glemmer at de hører til i den samme fortellingen.»

«Og gjestebud?» spurte Lucky.

«Gjestebud minner dem på det.»

Et øyeblikk var det ingen som sa noe. Så lød en spinkel stemme fra under et av bordene.

«Jeg kan hjelpe til.»

Alle så ned. En liten markmus kom til syne bærende på et digert valnøttskall. Det virket i det minste digert fra en mus sitt ståsted.

«Hvem er du?» spurte Lucky.

«Edwin.»

«Hva kan du gjøre?»

Edwin satte valnøttskallet på gulvet og stilte seg stolt ved siden av det. «Jeg kjenner hver eneste hemmelige gang i slottet.»

August hevet øyenbrynene. «Hver eneste en?»

«Vel,» sa Edwin beskjedent, «alle de som er til nytte.»

«Aha,» sa Chrismine. Det lød unektelig lovende.

Og før noen rakk å stille et nytt spørsmål, la Edwin til: «Dessuten vet jeg kanskje allerede hvor kongene gjemmer gavene de har kjøpt til festen.»

Det ble musestille i rommet.

«Har kongene kjøpt gaver?» spurte Lucky.

Musen nikket. Begge kongene hadde insistert på at de skulle i hvert sitt selskap. Begge hadde i hemmelighet kjøpt presanger. Ingen av dem ville at noen skulle få vite det.

August smilte. Noen ganger, tenkte han, blir folk venner lenge før de innser det selv.

Og i nøyaktig samme stund, i to forskjellige slott, sto to forskjellige konger og stirret på to svært like gavepakker og lurte på hvorfor de, for første gang på mange måneder, faktisk gledet seg til et selskap.

«Gaver,» hvisket Chrismine, mens venstreøret hellet mot melbingen. «Konger kjøper aldri gaver med mindre de vil ta seg storsinnede ut, eller med mindre de kjenner på en skrekkelig skyldfølelse.»

«Eller,» peip Edwin og rettet på valnøttskallet med millimeterpresisjon, «fordi de begge har kjøpt akkurat det samme.»

Lucky la haken mot de varme kjøkkeflisene og så på den lille musen. «Hva kjøpte de?»

«Carpathiske plommer,» hvisket Edwin og lente seg frem som om steinveggene hadde ører. «Nedlagt i honning og nellik. Kongen av Carpathia kjøpte en leirkrukke med dem for å vise kongen vår hva ekte frukt smaker. Og vår konge kjøpte en krukke fra en omreisende kramkar for å bevise at dalen vår kan sylte like søtt.»

Beatrice brast i en rungende latter som fikk tinnkrusene på eikebjelkene til å klirre. «To krukker med nøyaktig de samme plommene! Ingen av karene har satt sin fot i en frukthage på tjue år, men nå henger hele den kongelige æren på en skje med krydret sukkerlake!»

«Noe som gir oss,» sa August lavt mens han børstet en anelse kanel av knokene, «selve midtstykket vårt.»

«Midtstykket vårt?» spurte Lucky og løftet hodet.

«Hvert godt gjestebud har en begynnelse som ønsker velkommen, et midtstykke som løser opp flokene, og en slutt som varmer i magen helt til morgenen,» forklarte August. «Hemmeligheten bak et godt lag er aldri å holde to rivaler adskilt. Holder du dem fra hverandre, syder de bare videre. Du må sette dem skulder ved skulder over en oppgave som er så liten at kronene deres kjennes latterlige.»

«Som for eksempel?» spurte Chrismine.

«Som for eksempel å åpne to krukker med gjenstridig forsegling av lakk og voks,» sa August.

Kvelden før det store gjestebudet ble den røde broen over elven pyntet med lykter. Lange langbord ble båret ut – ikke til vår konges høye sal, og heller ikke til Carpathias staselige borggård, men rett ut på den mosegrodde engen midt imellom de to rikene. Der smakte luften av kaldt elvevann, barnåler og Beatrices vedrøyk. Det fantes ingen troner, bare brede trebenker som var slitt glatte av mange års høsttakkefester.

Da den carpathiske kongen ankom, med kappen fôret med tykk hermelin mot høstkulden, ble han møtt av Lucky, som logret med en så urokkelig overbevisning at kongen ikke hadde annet valg enn å bøye seg ned og klø ham bak ørene.

«En god hund,» mumlet den carpathiske kongen og så seg mistenksomt rundt. «Skjønt jeg ble fortalt at dette skulle være en intim prøvesmaking av våre hjemlige delikatesser.»

«Det stemmer,» sa en mild stemme. August trådte frem fra noen varme ildpanner, bærende på et fat med varme havrekaker. «Og verten venter allerede.»

Fra den andre enden av bjørkelunden kom vår egen konge slentrende med et tungt knytte i fløyel under armen; han så staselig ut, en smule avmålt og umiskjennelig sulten.

De to herskerne stanset tre skritt fra hverandre. Elven bruste stille under den røde broen. Lukten av krydret kraft, stekte pastinakker og nystekt surdeigsbrød hang tjukk og søt i skumringen.

«Carpathia,» sa kongen vår stivt.

«Nabo,» sa kongen av Carpathia og myste. «Du har… brakt med niste?»

«En hyllest,» sa kongen vår med umåtelig verdighet. «En delikatesse som trolig er ukjent for fjellganer.»

«Knapt nok,» svarte den carpathiske kongen og satte sitt eget knytte på det ru trebordet. «Jeg har brakt med høstens sanne perle.»

August ga dem ikke tid til å trette om saken. Han la to tunge sølvskjeer på treverket mellom dem.

«Før gjestene setter seg,» sa August mildt, «må en gammel skikk holdes i hevd. Gjestebudets åpningsmenn må bryte forseglingen på søtkrukkene sammen, ellers surner suppen før midnatt.»

«Er det en lov?» spurte kongen vår med rynket panne.

«Det høres sant ut, gjør det ikke?» sa Beatrice, som dukket opp ved Augusts skulder med en rykende kjele.

De to kongene så på krukkene. De så på hverandre. Med like uttrykk av dyp, kongelig konsentrasjon knyttet de opp hyssingen, brøt den tørre voksen med tomlene og trakk lintøyet til side.

Nedi hver krukke lå mørke, blanke plommer, badende i identisk, gyllen honning, krydret med identisk nellik.

Kongen av Carpathia blunket. «Hvor fikk du tak i disse?»

«En kramkar nede fra passet,» mumlet vår konge, mens kinnene ble en anelse røde. «Han sverget på at de var verdens fineste.»

«Han har kjøpt dem fra tanten mins frukthage,» sa kongen av Carpathia. Han grep skjeen, dyppet den i vår konges krukke og smakte. Han stanset. Så dyppet han skjeen i sin egen krukke.

«Nå vel?» spurte vår konge, beredt på en fornærmelse.

«Dine har mer nellik,» sa den carpathiske kongen og smattet ettertenksomt. «Jeg tror… jeg tror nesten jeg foretrekker dine.»

Kongen vår blunket, fullstendig avvæpnet. Han dyppet sin egen skje i den carpathiske kongens krukke. «Pølsevev. Din har mye bedre timian i laken. Min mangler ryggrad.»

Under benken prikket musen Edwin borti Chrismines labb. «Krangler de om hvem sin gave som er dårligst?»

«Nei,» hvisket Chrismine tilbake, mens snuten skalv av tilfredshet. «De krangler om hvem som får være mest raus. Det er den eneste tretten det er verdt å ha.»

Innen spellemennene slo an den første tonen – en munter, snublende slått spilt på en gammel fele og tre leirfløyter – satt de to kongene på samme benk og diskuterte hett om geitost hørte hjemme før eller etter gåsesteken.

Fat stablet høye med stekt kjøtt, varmt rugbrød, syltet skogssopp og søte carpathiske bakverk ble sendt fra hånd til hånd over riksgrensen, helt til ingen lenger husket hvilken side av broen de satt på. Barn med smør på haken løp gjennom det tørre høstløvet, mens Lucky travet fra bord til bord og samlet godbiter med den lune stoltheten til en hund hvis plan hadde klaffet på en prikk.

August sto nede ved elvekanten med en kopp varm, krydret eplesaft i hånden og så ilden fra bålene speile seg under den røde broen.

«Et riktig godt selskap,» mumlet Chrismine, som satte seg på en tørr trestamme ved støvelen hans.

«Det beste slaget,» sa August og så de to kongene dele et brød Beatrice nettopp hadde raket ut av glørne. «Det slaget der alle går hjem og tror at freden var deres egen idé.»

Ilden hadde brent lavt da den første kongen sovnet sittende rett opp og ned, med kronen på snei mot en stolpe, og ingen syntes det var høflig å vekke ham. Den andre kongen var ikke langt etter, skjønt han forsikret tre ganger om at han bare hvilte øynene «for bedre å kunne nyte musikken».

Lucky krøllet seg sammen ved glørne, mett og døsig, mens han lyttet halvt til felespilleren som lokket en siste, langsom tone ut av natten. Chrismine satt og gredde en borre ut av skjerfet sitt. Beatrice skrapte de siste pastinakkene ned i en krukke for morgendagen, for en god kokk lar aldri god mat gå til spille, ikke engang ved slutten av et under.

Det var Edwin som brøt stillheten.

«Jeg burde tilstå noe,» sa han og klatret opp på benken ved siden av Chrismine med den høytidelige verdigheten til en mus som har øvd på en setning mange ganger.

«Tilståelser etter midnatt er som oftest av det ærlige slaget,» sa Chrismine. «Spytt ut.»

«De hemmelige gangene,» sa Edwin. «Jeg brukte dem ikke bare til å finne plommekrukkene.»

August, som stille hadde matet ilden, så bort på ham uten å bli forskrekket. Han hadde for lengst lært at de stillferdige i en fortelling ofte er de som holder i den neste tråden.

«Det går en gammel gang,» fortsatte Edwin, «under selve den røde broen. Murt igjen i begge ender, men mus bryr seg lite om murstein. Og hogd inn i steinen midt der inne – der verken konge eller murer har satt sin fot på hundre år – står det to navn.»

«Hvems da?» spurte Lucky og løftet hodet.

«En dronning fra vårt land,» sa Edwin, «og en konge fra Carpathia. Side om side. Med et årstall som er eldre enn det yngste billedteppet i begge slott.»

Ingen sa noe. Ilden smalt én gang og sendte opp en liten oransje stjerne som svevde og sluknet før den nådde mørket.

«De var i slekt,» sa Beatrice langsomt og satte fra seg krukken. «Før tretten. Før tretten før denne tretten, til og med.»

«Det forklarer broen,» sa August. «Hvorfor den ble malt rød, når hver eneste annen bro i begge riker er av gråstein eller bart tømmer.»

«Rød for å minnes,» mumlet Chrismine, halvt for seg selv.

Lucky satte seg helt opp nå, med spissede ører. «Burde vi si det til dem? Kongene?»

August tenkte seg om en lang stund, slik han tenkte over det meste – ikke langsomt av tvil, men langsomt av ærefrykt for hvor stort spørsmålet var.

«Ikke i natt,» sa han til slutt. «I natt har de allerede husket det viktigste, uten å trenge navn eller årstall for å bevise det. La dem våkne i morgen og fremdeles være varme av det. Gangen løper ingen steder. Stein holder seg alltid.»

«Og når bør vi fortelle dem det?» spurte Lucky ivrig.

August så mot den røde broen, der lykteskinnet skalv i vannet under, og smilte sitt stille smil.

«Når de spør hvorfor vi skal gjøre dette igjen neste år,» sa han. «Det er da en fortelling er moden for å gis videre. Ikke før.»

Edwin så en tanke skuffet ut, slik mus som bærer på usedvanlig gode hemmeligheter gjerne gjør.

«Du kan fortelle det til valnøttskallet hvis det hjelper,» foreslo Chrismine vennlig.

«Det hjelper faktisk,» sa Edwin, og så gjorde han det.

Over engen hadde himmelen klarnet nok til å vise et dryss av tidlige stjerner – de samme tålmodige, fjerne stjernene som hadde sett tretter begynne og gilder bøte på dem lenger enn noen bro hadde stått. Et sted bortenfor skogbrynet rant elven videre akkurat slik den alltid hadde gjort – ufortrødent, uten å bry seg om konger, mens den bar sine røde blader og sine gamle navn like varsomt mot morgengryet.

Og slik endte den første natten med fred mellom to riker – ikke med en traktat, ikke med en kunngjøring, og ikke engang med en høytidelig skål – men med to sovende konger, en renskrapt pastinakk-gryte, en mus som betrodde seg til et valnøttskall, og en hund som, mot alle rimelige odds, hadde fått det akkurat slik han ville, simpelthen ved å innrømme at han ikke visste hvordan han skulle komme dit alene.

Morgenen kom slik den alltid gjør etter en riktig god kveld – for lyst, for brått, og uten det minste hensyn til kroner som hadde sklidd på snei ned i gresset en stund før daggry.

Kongen av Carpathia våknet først, blunket mot en himmel av blekt gull og oppdaget at kappen hans på et vis var blitt til dyne for tre sovende barn som ikke var hans egne. Han bestemte seg, etter litt ettertanke, for ikke å vekke dem.

Vår konge våknet som nummer to, med stiv nakke og den dvelende, gode forvirringen til en mann som har ledd mer på én kveld enn på flere måneder til sammen. Han satte seg opp, så på det utbrente bålet, så på elven og så på den carpathiske kongen som nå strakte seg på motsatt benk.

«Ble vi,» sa han langsomt, «enige om å gjøre dette igjen?»

«Jeg tror,» sa den carpathiske kongen og gned seg i nakken, «at vi ikke ble enige om noen verdens ting. Noe som antagelig er grunnen til at det fungerte.»

Beatrice, som allerede var våken og sto med ermene opprullet for å forvandle restene av gåsesteken til en frokostsuppe, fnøs høyt nok til at begge kongene snudde seg mot henne.

«Mannfolk,» sa hun ut i luften, «kan splitte et rike over et ord, og slutte fred over en plomme, og aldri en eneste gang ense hva som krevde mest.»

Lucky travet bort med den ubesværede tilfredsheten til en hund som anså hele floken som løst, satte seg midt mellom begge parene med kongelige støvler og ventet på å bli klødd av den hånden som kom først. Begge kom samtidig.

Det var den carpathiske kongen, som klødde Lucky bak øret med den ene hånden og skjermet øynene mot morgenlyset med den andre, som til slutt stilte spørsmålet August hadde ventet på.

«Si meg,» sa han og så nedover engen mot der broen sto rød og stille over det rennende vannet, «hvorfor er den malt i akkurat den fargen? Hver eneste annen bro i begge rikene våre er grå og enkel. Denne har aldri vært det.»

Vår konge så også bort på den, som om han så den for aller første gang. «Jeg har aldri spurt. Den har rett og slett alltid vært rød.»

August, som i stillhet hadde holdt på med å pakke sammen ildpannene, stanset opp. «Vil dere vite hvorfor?» spurte han.

Begge kongene så på ham – ikke med mistenksomhet, ikke engang med kongelig utålmodighet, men med den likefremme nysgjerrigheten til to menn som for en kveld hadde sluttet å være konger lenge nok til å huske at de også bare var nysgjerrige.

«Ja,» sa de. Samtidig. Noe ingen av dem la merke til, men som alle andre så.

August nikket mot benken under pilen, der en liten skikkelse satt musestille ved siden av et valnøttskall og gjorde sitt ytterste for å se ut som om han ikke hadde lyttet etter akkurat dette øyeblikket hele sitt lille liv.

«Edwin,» sa August vennlig, «vil du fortelle det?»

Edwin reiste seg så fort at han nesten veltet valnøttskallet ut i gresset.

«Med største fornøyelse,» sa han, med stemmen til en mus som har ventet hele livet på å bety noe, og som nettopp har oppdaget at ventetiden er over.

Han fortalte dem om gangen under broen. Om murene i begge ender som ingen murer husket å ha reist, og ingen konge husket å ha beordret oppført. Om de to navnene som var hugget inn i steinen midt på, der elven bruste som hardest og ingen fakkel hadde lyst på hundre år – en dronning fra det ene riket og en konge fra det andre, hugget inn side om side, med et årstall som var langt eldre enn kronene deres.

«Slekt,» avsluttet Edwin. «Før det som startet tretten som ingen av dere lenger klarer å forklare ordentlig.»

Engen ble stille. Til og med elven syntes å lytte nøyere, noe elver i grunnen er usedvanlig gode til.

Kongen av Carpathia så på vår konge. Vår konge så på broen. Ingen av dem sa noe på en lang stund – ikke fordi det manglet ord, men fordi enkelte ting krever stillhet først, slik et brød trenger tid før det skjæres.

«Rød,» sa kongen vår til slutt, «for å minnes.»

«Vi malte over minnet,» sa den carpathiske kongen lavt, «og kalte det en grense i stedet.»

Chrismine, fra sin plass på trestammen, unnet seg det minste og mest veltilfredse smilet en hare noensinne har båret.

«Nå vel,» sa hun. «Nå vet dere det. Hva vil dere gjøre med det dere vet?»

Kongen av Carpathia reiste seg, strakte på seg og rakte frem hånden – ikke over et bord, ikke over en krukke med plommer, men likefrem over morgengresset.

«Samme tid neste høst?» sa han. «Samme eng. Samme bro. Og kanskje vi denne gangen maler den opp igjen før fargen blekner.»

Vår konge tok den utstrakte hånden.

«Samme tid,» samtykket han. «Skjønt jeg insisterer på å ta med plommene selv neste gang. Dine hadde altfor mye timian.»

«Hadde de vel ikke.»

«Jo, så aldeles visst.»

Og slik spankulerte de to kongene av gårde mens de fremdeles kjeklet – lystig og formålsløst, slik gamle venner kjekler når selve kjeklingen bare er en annen måte å si det er godt du er her på.

Lucky sto ved kanten av den røde broen lenge etter at langbordene var båret bort og den siste lykten var slukket. Han så elven bære et enslig, fallet løv under de gamle, røde plankene – det snudde seg en gang, to ganger, uten hastverk, slik vannet hadde båret løv og navn og tretter og forsoninger lenger enn noen som levde nå, riktig kunne huske.

Han visste ikke alt hva vannet førte med seg. Det trengte han heller ikke.

Det var nok, bestemte han seg for idet han la seg til rette med snuten hvilende over labbene, at det fortsatte å renne. At det vendte tilbake, hver eneste høst, rødt og stille og tålmodig, akkurat der det alltid hadde vært – ventende, slik gode ting gjør, på at noen simpelthen skal legge merke til det igjen.

Og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute. 

🍂🌉🐾

© Helene Møller 2026. Alle rettigheter reservert.

Eventyret er samskrevet med OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini og Microsoft Copilot (to versjoner).

Oversatt til norsk av Google Gemini.

An August Tale

Photo by Helene Møller from the 4th of October 2026.

An August Tale

A tale woven in the Thinking Hat of Enishi.

Once upon a time, when the leaves had fallen from the trees and our land was preparing for winter, the King had a quarrel with the King in the neighbouring land: Carpathia. Both boasted to have the best land and neither would invite the other to their parties. It was a time of worry in both lands, because parties are important, and no one wanted to miss one. It was impossible for anyone to attend a party in Carpathia if the King wasn’t invited.

No one knew how to solve this, until the King’s dog Lucky had an idea: We arrange for a competition of food and drink from the two lands, and whoever wins the competition is the best land. And then he went about to get help to get the competition started.

Lucky was a very clever dog, but he knew that clever dogs should never do everything themselves. That was how mistakes happened.

So he set off down the road from the castle, his tail held high and his nose held low, because a nose is much more useful near the ground. Before long he came to the river. There, beneath the red bridge, he found Chrismine the hare sitting on a stone and looking into the water.

“I need your help,” said Lucky.

“That depends,” said Chrismine.

“On what?”

“On whether you know where you are going.”

Lucky sat down. “I know what I want to happen.”

“That is not the same thing,” said Chrismine.

“No,” Lucky admitted. “Probably not.”

This pleased Chrismine, because she had met many creatures who knew neither where they were going nor what they wanted to happen, and yet insisted on giving directions.

Lucky told her about the two Kings, the quarrel, the parties nobody could attend, and his plan for a great competition of food and drink. When he had finished, Chrismine twitched one ear.

“Who will judge it?”

Lucky stared at her. He had not thought of that.

“The King?”

“Which one?”

“Oh.”

“And where will you hold it?”

Lucky looked slightly less pleased with himself. He had not thought of that either.

“And,” Chrismine continued, “if the prize is to prove which land is best, what do you suppose the King who loses will do?”

Lucky’s ears drooped. “Start another quarrel?”

“Most likely.”

For a while they watched a red leaf floating in the river. It caught against a stone, trembled there, and then the water lifted it and carried it on.

At last Lucky said, “Then perhaps we need a different competition.”

“Perhaps,” said Chrismine.

“One where everybody can win?”

“That isn’t a competition.”

“One where nobody can lose?”

“That is even less of a competition.”

Lucky sighed.

Chrismine hopped down from her stone. “But it might,” she said, “make a very good party.”

And so the dog and the hare set off together to find someone who knew a great deal about food, someone who knew a great deal about drink, and—most importantly—someone who knew how to invite two Kings to the same place without either of them realizing that the other had been invited too.

That last person, Chrismine said, might be rather difficult to find.

Lucky wasn’t worried. He already had someone in mind.

Far away, on the other side of the river, August sneezed.

Lucky already knew exactly where they needed to go, though Chrismine suspected he was enjoying the suspense far too much for a dog who claimed to be in a hurry. They followed the river upstream, where the banks grew steeper and the trees leaned in as though listening. The air smelled faintly of smoke and something sweeter—something August always carried with him, even when he tried not to.

August was not a king, nor a knight, nor a wizard, though people often mistook him for all three. He was simply August: the keeper of gatherings, the arranger of feasts, the quiet architect of every celebration that had ever gone well. If a party had harmony, it was because August had once walked through it. If a quarrel had softened, it was because August had breathed nearby. And if two Kings needed to be invited to the same place without knowing it, well—there was no one else in the world who could manage that.

They found him sitting on a fallen birch trunk, rubbing his nose after the sneeze that had echoed across the river. His cloak was patched with colours from every season, and his boots were dusted with flour, as though he had walked straight out of a bakery.

“I knew you’d come,” August said, without looking up.

Lucky wagged his tail. Chrismine adjusted her green scarf.

“We need your help,” Lucky said.

“That depends,” August replied, echoing Chrismine with a small smile. “On whether you know what you’re asking.”

Lucky explained everything—the quarrel, the parties, the competition that wasn’t a competition, the idea of a gathering where nobody could lose and everyone could win simply by showing up. August listened with the patience of someone who had heard many plans, most of them half-baked.

When Lucky finished, August brushed a few crumbs from his cloak.

“You’re right,” he said. “This isn’t a competition. It’s a feast. And feasts don’t choose winners. They choose stories.”

Chrismine’s ears twitched. “Stories?”

“Of course,” August said. “Food is only food until someone tells a story about it. Drink is only drink until someone remembers who poured it. If the two Kings bring dishes from their lands, they won’t be competing. They’ll be sharing histories. And if they share histories, they’ll forget they were ever trying to prove anything.”

Lucky’s tail thumped the ground. “So we invite them both?”

“Oh yes,” August said. “But not in the same way.”

He stood, stretching his arms toward the pale sky.

“One King will receive an invitation to a tasting of Carpathian delicacies. The other will receive an invitation to a celebration of our own land’s finest dishes. They will arrive expecting to be honoured. They will discover they are hosts. And by the time they realise they are hosting together, it will be too late to quarrel.”

Chrismine nodded approvingly. “A very good party.”

“A very good party indeed,” August agreed. “But we’ll need help. Someone who knows the old recipes. Someone who knows the new ones. Someone who can carry messages without being seen. Someone who can gather musicians. Someone who can keep the Kings from arriving too early. Someone who—”

Lucky barked happily. “I know exactly who.”

And far away, in the kitchens of the castle, the Royal Cook dropped a spoon, because she suddenly felt that something important was about to happen.

The Royal Cook’s name was Beatrice, and she trusted sudden feelings more than most people trusted maps. When she dropped the spoon, it bounced three times on the kitchen floor.

“That’s interesting,” said Beatrice.

The kitchen boys looked up. “What is?” one asked.

“A spoon that bounces three times always means visitors.”

The kitchen boys had never heard this before. “Really?”

“No,” said Beatrice. “But it sounds true, doesn’t it?”

And she returned to kneading dough.

A few hours later there came a knock at the kitchen door. Lucky entered first, carrying himself with the importance of a dog on official business. Chrismine followed, her scarf fluttering behind her. August came last.

The moment Beatrice saw him, she folded her arms. “Oh dear,” she said.

“What?” asked Lucky.

“Whenever August visits, my kitchen gets twice as busy and three times happier.”

August bowed. “I was hoping for exactly that.”

They explained the plan. Beatrice listened while shaping little rounds of bread between her hands. A feast of stories. A gathering of both kingdoms. No competition. No winners. No losers. Only tables long enough for strangers to sit together.

When they had finished, Beatrice placed the dough aside. “Well,” she declared, “that settles it.”

“Settles what?” asked Lucky.

“The menu.”

Lucky blinked. “You already know it?”

“Of course.”

“You haven’t heard any recipes from Carpathia.”

“I don’t need to.”

Chrismine narrowed her eyes. “That sounds suspicious.”

Beatrice smiled. “Not at all. If we spend our time deciding whose recipes are better, we’ll end up right back where we started.” She pointed toward the castle windows. “The feast should have old recipes and new recipes. Grand recipes and simple recipes. Carpathian recipes and ours. The sort of food that reminds people of their grandmothers and the sort of food children accidentally get all over their faces.”

August nodded approvingly. “The best kind of feast.”

“The only kind,” said Beatrice. Then she lowered her voice. “There is, however, one problem.”

Everyone became quiet. Even the kettles seemed to stop bubbling.

“What problem?” asked Lucky.

“The Kings.”

“Oh yes,” said Chrismine. “Them.”

“They’ll sit at opposite ends of the hall.”

“They probably will.”

“They’ll glare at each other.”

“Almost certainly.”

“They’ll spend the entire evening pretending not to enjoy themselves.”

August considered this. Then he smiled. It was never a large smile. August preferred smiles that worked quietly.

“They can’t glare if they’re busy.”

“So keep them busy,” said Beatrice.

“They can’t sit apart if there are no special tables.”

“So remove the special tables.”

“And they can’t quarrel if everyone keeps asking them questions.”

Lucky’s ears lifted. “What kind of questions?”

“The sort people love answering,” said August. He began counting on his fingers:

“What was your favourite meal when you were young?” “Who taught you to cook?” “What food reminds you of home?” “Which celebration do you remember best?”

Beatrice laughed. “No one can answer those questions and remain angry for very long.”

“Exactly.”

Chrismine looked thoughtful. “The feast may work after all.”

“It will work,” said August.

“How can you be sure?”

August glanced out of the window. The sun was setting beyond the hills, turning the clouds the colour of baked apples.

“Because every quarrel begins with people forgetting they belong to the same story.”

“And feasts?” asked Lucky.

“Feasts remind them.”

For a moment nobody spoke. Then a tiny voice came from beneath one of the tables.

“I can help.”

Everyone looked down. A small field mouse emerged carrying an enormous walnut shell. At least it seemed enormous from the mouse’s point of view.

“Who are you?” Lucky asked.

“Edwin.”

“What can you do?”

Edwin placed the walnut shell on the floor and stood proudly beside it. “I know every secret passage in the castle.”

August’s eyebrows rose. “Every single one?”

“Well,” said Edwin modestly, “all the useful ones.”

“Aha,” said Chrismine. Now that sounded promising.

And before anyone could ask another question, Edwin added: “Also, I may already know where the Kings are hiding the gifts they’ve bought for the feast.”

The room fell completely silent.

“The Kings bought gifts?” asked Lucky.

The mouse nodded. Both Kings had insisted they were attending separate celebrations. Both had secretly purchased presents. Neither wanted anyone to know.

August smiled. Sometimes, he reflected, people became friends long before they realized it themselves.

And at that exact moment, in two different castles, two different Kings were staring at two very similar gift-wrapped packages and wondering why, for the first time in months, they were looking forward to a party.

“Gifts,” whispered Chrismine, her left ear tilting toward the flour bin. “Kings never buy gifts unless they wish to appear magnanimous, or unless they feel terribly guilty.”

“Or,” Edwin squeaked, adjusting his walnut shell with great precision, “because they both bought the exact same thing.”

Lucky rested his chin on the warm tiles of the kitchen floor, gazing at the little mouse. “What did they buy?”

“Carpathian plums,” Edwin whispered, leaning forward as if the stone walls had ears. “Preserved in honey and cloves. The King of Carpathia bought an earthenware jar of them to show our King what real fruit tastes like. And our King bought a jar from a travelling merchant to prove that our valley can preserve things just as sweetly.”

Beatrice burst into a sudden, deep chuckle that rattled the pewter mugs hanging from the oak beams. “Two jars of the very same plums! Neither man has looked into an orchard in twenty years, but suddenly their royal honour hangs on a spoonful of spiced syrup.”

“Which gives us,” August said softly, dusting a speck of cinnamon from his knuckles, “our middle.”

“Our middle?” asked Lucky, lifting his head.

“Every good feast has a beginning that welcomes, a middle that untangles, and an end that stays in the belly until morning,” August explained. “The secret of a feast is never to keep two rivals apart. If you keep them apart, they simmer. You must set them shoulder to shoulder over a task so small that their crowns feel ridiculous.”

“Such as?” asked Chrismine.

“Such as opening a pair of jars whose wax seals are notoriously stubborn,” said August.

The night before the great feast, the red bridge over the river was dressed in lanterns. Long trestle tables were carried out not to our King’s high hall, nor to the grand court of Carpathia, but directly onto the mossy meadow between the two realms—where the air tasted of cold river water, crushed pine needles, and Beatrice’s woodsmoke. There were no thrones, only wide benches smoothed by years of harvest suppers.

When the Carpathian King arrived, his cape lined with thick ermine against the autumn chill, he was met by Lucky, who wagged his tail with such unshakeable conviction that the King had no choice but to bend down and scratch him behind the ears.

“A good dog,” the Carpathian King murmured, glancing around suspiciously. “Though I was told this was an intimate tasting of our native delicacies.”

“It is,” said a gentle voice. August emerged from behind a row of braziers, carrying a platter of warm oatcakes. “And the host is already waiting.”

From the opposite end of the birch grove came our King, clutching a heavy, velvet-wrapped bundle beneath his arm, looking very grand, slightly defensive, and distinctly hungry.

The two monarchs stopped three paces apart. The river rushed quietly beneath the red bridge. The smell of spiced broth, roasted parsnips, and warm sourdough hung thick and sweet in the twilight.

“Carpathia,” said our King stiffly.

“Neighbour,” said the King of Carpathia, narrowing his eyes. “You have… brought provisions?”

“A tribute,” said our King with immense dignity. “A delicacy unknown to mountain palates, I suspect.”

“Hardly,” replied the Carpathian King, setting his own parcel on the rough wooden table. “I have brought the true prize of the harvest.”

August did not give them time to dispute the matter. He set two heavy silver spoons on the wood between them.

“Before the guests sit,” August said mildly, “a tradition must be kept. The openers of the feast must unseal the sweet-crocks together, or the stew will turn sour before midnight.”

“Is that a law?” asked our King, frowning.

“It sounds true, doesn’t it?” said Beatrice, appearing at August’s shoulder with a steaming kettle.

The two Kings looked at the jars. They looked at each other. With twin expressions of deep royal concentration, they untied the twine, cracked the dried wax with their thumbs, and drew back the linen covers.

Inside each crock lay dark, glossy plums, swimming in identical amber honey, scented with identical cloves.

The King of Carpathia blinked. “Where did you get these?”

“A peddler from the low pass,” our King muttered, his cheeks turning faintly red. “He swore they were the finest in the world.”

“He bought them from my aunt’s orchard,” said the King of Carpathia. He picked up his spoon, dipped it into our King’s jar, and tasted it. He paused. He dipped the spoon into his own jar.

“Well?” asked our King, bracing for an insult.

“Yours has more clove,” said the Carpathian King, thoughtfully smacking his lips. “I think… I think I prefer yours.”

Our King blinked, thoroughly disarmed. He dipped his own spoon into the Carpathian King’s jar. “Nonsense. Yours has far better thyme in the syrup. Mine lacks backbone.”

From under the bench, Edwin the mouse nudged Chrismine’s foot. “Are they quarrelling about whose gift is worse?”

“No,” Chrismine whispered back, her nose twitching with satisfaction. “They are arguing about who gets to be more generous. It is the only quarrel worth having.”

By the time the musicians struck their first chord—a lively, stumbling melody played on an old fiddle and three clay flutes—the two Kings were sitting on a single bench, arguing passionately over whether goat cheese belonged before or after the roast goose.

Plates piled with roasted meats, warm rye bread, pickled forest mushrooms, and sweet Carpathian pastries were passed from hand to hand across the river boundary until nobody remembered whose side of the bridge they were sitting on. Children with butter on their chins ran through the dry leaves, while Lucky trotted from table to table, collecting tidbits with the quiet pride of a dog whose plan had gone entirely right.

August stood by the river’s edge, a cup of warm spiced cider in his hand, watching the firelight flicker across the red bridge.

“A very good party,” Chrismine murmured, coming to sit on a dry log beside his boot.

“The best kind,” August said, watching the two Kings share a loaf of bread Beatrice had only just pulled from the embers. “The kind where everyone goes home believing the peace was entirely their own idea.”

The fire had burned low by the time the first King fell asleep sitting upright, his crown tilted sideways against a post, and nobody thought it polite to wake him. The second King was not far behind, though he insisted, three times, that he was merely resting his eyes “to better appreciate the music.”

Lucky curled beside the embers, full and drowsy, half-listening to the fiddle player coax one last slow tune from the night. Chrismine sat combing a burr from her scarf. Beatrice was scraping the last of the parsnips into a jar for the morning, because a good cook never let good food go to waste, not even at the end of a miracle.

It was Edwin who broke the quiet.

“I should confess something,” he said, climbing onto the bench beside Chrismine with the careful dignity of a mouse who has rehearsed a sentence several times.

“Confessions after midnight are usually the honest kind,” said Chrismine. “Go on.”

“The secret passages,” Edwin said. “I didn’t only use them to find the plum jars.”

August, who had been quietly feeding the fire, looked over without alarm. He had long ago learned that the quiet ones in a story were usually the ones holding the next thread.

“There’s an old passage,” Edwin continued, “under the red bridge itself. Bricked at both ends, but mice don’t need bricks to mind them. And carved into the stone at the middle of it—where no King and no mason has stood in a hundred years—there are two names.”

“Whose?” asked Lucky, lifting his head.

“A Queen of ours,” said Edwin, “and a King of Carpathia’s. Side by side. With a date older than either castle’s youngest tapestry.”

Nobody spoke. The fire cracked once, sending up a small orange star that drifted and went out before it reached the dark.

“They were kin,” Beatrice said slowly, setting down her jar. “Before the quarrel. Before the quarrel before this quarrel, even.”

“It would explain the bridge,” August said. “Why it was built red, when every other bridge in both kingdoms is grey stone or plain wood.”

“Red for remembering,” Chrismine murmured, half to herself.

Lucky sat up fully now, ears high. “Should we tell them? The Kings?”

August considered this for a long moment, the way he considered most things—not slowly out of doubt, but slowly out of respect for the size of what was being asked.

“Not tonight,” he said finally. “Tonight they have already remembered the important part, without needing names or dates to prove it to them. Let them wake tomorrow still warm from it. The passage will keep. Stone always does.”

“And when should we tell them?” Lucky pressed.

August looked toward the red bridge, lantern-light trembling on the water beneath it, and smiled his small, quiet smile.

“When they ask why it should happen again next year,” he said. “That’s when a story is ready to be given. Not before.”

Edwin looked faintly disappointed, as mice carrying very good secrets often do.

“You may tell it to the walnut shell, if it helps,” Chrismine offered kindly.

“It does, actually,” said Edwin, and he did.

Above the meadow, the sky had cleared enough to show a scatter of early stars, the same indifferent, patient stars that had watched quarrels begin and feasts mend them for longer than any bridge had stood. Somewhere past the tree line, the river kept on exactly as it always had—unhurried, unconcerned with Kings, carrying its red leaves and its old names equally gently toward morning.

And so the first night of peace between two kingdoms ended not with a treaty, nor a proclamation, nor even a formal toast—but with two sleeping Kings, a scraped-clean parsnip pot, a mouse confiding in a walnut shell, and a dog who had, against every reasonable expectation, gotten exactly what he wanted simply by admitting he didn’t know how to get there alone.

Morning arrived the way it always does after a very good night—too brightly, too suddenly, and with absolutely no regard for crowns that had fallen sideways into the grass sometime before dawn.

The King of Carpathia woke first, blinking at a sky gone pale gold, and discovered that his cloak had somehow become a blanket for three sleeping children who were not his own. He decided, on reflection, not to disturb them.

Our King woke second, with a stiff neck and the lingering, pleasant confusion of a man who has laughed more in one evening than in several preceding months combined. He sat up, looked at the dead fire, looked at the river, and looked at the Carpathian King now stretching on the opposite bench.

“Did we,” he said slowly, “agree to do this again?”

“I believe,” said the Carpathian King, rubbing his neck, “we agreed to nothing. Which is possibly why it worked.”

Beatrice, already awake and already elbow-deep in the business of turning leftover roast goose into a breakfast broth, snorted loudly enough that both Kings turned to look at her.

“Men,” she said, to no one in particular, “will split a kingdom over a word, and make peace over a plum, and never once notice which was the harder thing.”

Lucky trotted over with the easy satisfaction of a dog who considered the entire affair solved, sat himself squarely between both sets of royal boots, and waited to be scratched by whichever hand arrived first. Both did.

It was the Carpathian King, scratching Lucky’s ear with one hand and shielding his eyes against the morning light with the other, who finally asked the question August had been waiting for.

“Tell me,” he said, looking down the length of the meadow to where the bridge stood red and quiet over the moving water, “why is it painted that colour? Every other bridge in either of our kingdoms is plain. This one never was.”

Our King looked at it too, as if seeing it freshly. “I never asked. It has simply always been red.”

August, who had been quietly repacking the braziers, paused. “Would you like to know?” he asked.

Both Kings looked at him—not with suspicion, not even with royal impatience, but with the plain curiosity of two men who had, for one evening, stopped being Kings long enough to remember they were also simply curious.

“Yes,” they said. Together. Which neither of them noticed, and everyone else did.

August nodded once toward the bench beneath the willow, where a small shape sat very still beside a walnut shell, trying very hard to look as though he had not been listening for exactly this moment his entire small life.

“Edwin,” August said gently, “would you care to tell it?”

Edwin stood up so fast he nearly toppled his walnut shell into the grass.

“I would be delighted,” he said, in the voice of a mouse who has waited his whole life to matter, and has just discovered that the waiting is over.

He told them about the passage beneath the bridge. About the bricked ends that no mason remembered sealing, and no King remembered ordering sealed. About the two names carved into the stone at the very middle, where the river ran loudest and no torch had reached in a hundred years—a Queen of one kingdom, a King of the other, carved side by side, with a date far older than either of their crowns.

“Kin,” Edwin finished. “Before whatever started the quarrel that neither of you can even properly explain anymore.”

The meadow went quiet. Even the river seemed to listen more carefully, which rivers are generally very good at.

The Carpathian King looked at our King. Our King looked at the bridge. Neither man said anything for a long moment—not because there was nothing to say, but because some things need silence first, the way bread needs time before it is cut.

“Red,” said our King finally, “for remembering.”

“We painted over the remembering,” said the Carpathian King quietly, “and called it a border instead.”

Chrismine, from her perch on the log, allowed herself the smallest, most satisfied smile a hare has ever worn.

“Well,” she said. “Now you know. What will you do with knowing?”

The Carpathian King stood, stretched, and held out his hand—not across a table, not over a jar of plums, but simply across the morning grass.

“Same time, next autumn?” he said. “Same meadow. Same bridge. And perhaps, this time, we paint it again before it fades.”

Our King shook the offered hand.

“Same time,” he agreed. “Though I insist on bringing the plums myself next time. Yours had too much thyme.”

“It did not.”

“It absolutely did.”

And so the two Kings walked off still arguing—happily, pointlessly, the way old friends argue when the argument itself is simply another way of saying I am glad you are here.

Lucky stood at the edge of the red bridge long after the trestle tables had been carried away and the last lantern pinched out, watching the river carry a single fallen leaf beneath the old red boards—turning once, twice, unhurried, the way it had carried leaves and names and quarrels and reconciliations for longer than anyone currently living could properly remember.

He did not know the whole of what the water carried. He did not need to.

It was enough, he decided, settling down with his chin on his paws, that it kept moving. That it kept coming back around, every autumn, red and quiet and patient, exactly where it had always been—waiting, the way good things do, for someone simply to notice it again. And they lived happily, and the two lands prospered together. 

🍂🌉✨

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Text co-written with OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, Google Gemini and Microsoft Copilot (two versions).

The Grand Bazaar

Photo by Helene Møller from Istanbul in Turkey the 22nd of May 2014.

The Grand Bazaar

If you turn sideways

You can come through

Follow the path between

And look 

The stalls have towels

Green and gold

See the kittens the children hold

© Helene Møller 2026. All rights reserved.

Poem discussed with Microsoft Copilot (two versions), OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude, and Google Gemini.

Embers

Photo from Sæteren Farm in Bærum municipality in Norway the 6th of October 2026.

Embers

We grow into ourselves

Alongside others

Grate our rough sides

Smoother

We find our own path

Away from the crowd

Hone our good sides

Truer

In the flames 

We melt

In the ashes

We build

And rebuild 

© Helene Møller 2026 All rights reserved 

Poem discussed with Microsoft Copilot, OpenAI ChatGPT, Anthropic Claude and Google Gemini.

Et midtvinters eventyr

Et felles midtvinters eventyr vevd i The Thinking Hat of Enishi


Det var en gang, da landet vårt lå gjemt under dyp snø, at Kongen en morgen våknet helt alene. Han vandret rundt i slottet sitt, men det var tomt. Ingen dronning, ingen prins eller prinsesse, ingen tjenere eller hoffnarrer. Noe slikt hadde aldri hendt før. Kongen begynte å ringe med bjellen sin for å tilkalle noen – hvem som helst – men bare hunden Lucky svarte. «Hvor er alle sammen?» forlangte Kongen å få vite. «Jeg vet ikke,» svarte Lucky. «Gå ut og finn ut hva som har hendt, og kom tilbake til meg med svar!» sa Kongen til Lucky. Og Lucky la i vei for å undersøke saken.

Lucky travet gjennom snøen, mens potene etterlot seg små avtrykk som raskt føk igjen av dalende fnugg. Verden var aldeles stille – bare elvens mumling brøt tausheten der den buktet seg som en tanke gjennom den hvite skogen. Da han kom frem til den røde broen, stanset han. Vannet under var ikke frosset, men rastløst, og det virvlet med et underlig, gyllent lys. Det var som om det hvisket: «De krysset før daggry.» Lucky la hodet på skakke og lyttet. Strømmen bar med seg stemmer – latter, svak og langt borte – og da skjønte han at kongens familie hadde fulgt elvens kalling. Så han trådte ut på broen med halen høyt hevet, og la ut på sin egen reise mot lyden av glede.

Lucky var ikke kommet langt forbi broen før han la merke til noe høyst forunderlig. På den andre elvebredden sto en liten, hvit hare. Den var så hvit at Lucky knapt ville ha fått øye på den, hadde det ikke vært for at den bar et knallgrønt skjerf. «Du går feil vei,» sa haren. Lucky stanset. «Men elven går denne veien.» «Selvfølgelig gjør den det,» sa haren. «Elver er usedvanlig flinke til å vite hvor de selv skal. Det betyr slett ikke at de vet hvor du skal.» Og med det bykset hun nedover langs bredden, og fulgte elven i nøyaktig samme retning som Lucky hadde vært på vei. Lucky grunnet litt over dette, før han fulgte etter. Når alt kom til alt, tenkte han, måtte en som bar grønt skjerf midtvinters absolutt være verdt å bli kjent med.

Lucky pilte av sted etter glimtet av grønn ull, mens potene løftet seg gjennom nysnøen som mørke årer gjennom fløte. Rundt neste sving åpnet skogen seg og åpenbarte en bred, lun vik der elven stilnet og la seg som et speilblankt drag av stål-is, feid ren for fokk. Lave seljegreiner var pyntet med snesevis av runde papirlykter, og den varme gløden forvandlet rimet til falne stjerner. Og der, midt i skinnet, var alle sammen. Dronningen gled i store, uanstrengte buer mens ullkappen hennes slo ut bak henne som mørke vinger, mens prinsessen, narrene og kjøkkenternene snurret sammen i en stor, leende ring som skar sølvstriper i isen. På en flåte som lå fortøyd inne på grunnen, spilte hoffmusikerne så det sang på feler og trekkspill, og fylte vinterluften med en slått så lett og lystig at Luckys forpoter begynte å danse der han sto. Haren gjorde et stopp oppå en mosegrodd stein og vippet det ene øret mot en dampende jerngryte nede på bredden, som luktet himmelsk av bakte epler, nellik og brunt sukker. «Ser du?» sa haren lavt. «De har ikke forsvunnet i løse luften. De snek seg bare ut fordi ingen holdt ut å sitte innenfor kalde steinmurer når elven bød opp til dans.» Lucky ga fra seg et varmt, lavt bjeff mens den fyldige halen feide en sky av snø opp i luften, og lurte allerede på hvordan han i all verden skulle klare å overtale Kongen til å bytte ut gullkronen med et par skøyter.

Lucky kunne ha blitt værende. Gryten, musikken, harens innbydelse til en plass ved den flammende isen – alt trakk i ham med den samme milde kraften som elven selv. Men han hadde en bjelle å svare på, og et løfte er en skapning som ikke skifter fasong bare fordi musikken er god. Så han snudde og løp tilbake samme vei som han var kommet, mens han bar hele synet i sitt indre som en glødende kullbit svøpt i snø – varsom så den ikke sluknet, og varsom så den ikke brente ham.

Slottet virket mindre enn han kunne huske da han nådde frem. Ikke krympet – bare stillere, slik et rom forandrer seg når man først vet hva som mangler der. Kongen sto fremdeles ved bjellen med hånden hvilende på snoren, som om han ikke hadde rørt seg i det hele tatt mens Lucky var borte.

«Nå?» sa Kongen. «Hva hendte med alle sammen?»

Lucky satte seg. Han svarte ikke med det samme, for noen svar krever en kropp bak ordene, og en hund som nettopp har løpt en engelsk mil gjennom dyp snø forstår dette bedre enn de fleste.

Lucky og den lille hvite haren var blitt hjertevenner. Haren het Chrismine, og hun visste nøyaktig hva som måtte gjøres. Vi forteller Kongen at det er stelt i stand en overraskelsesfest for ham nede i den lune viken. Han må kle seg i sin aller fineste stas, og late som om han blir overrasket når han er ute på tur med Lucky. Planen lyktes på alle måter. Kongen steg inn i viken akkurat idet musikerne stemte i en rungende marsj, og alle jublet og bukket for Kongen sin. Kongen ble så overveldet og glad for overraskelsesfesten at han proklamerte det som en kongelig tradisjon som skulle holdes hver eneste vinter til nøyaktig samme tid. Lucky og Chrismine fikk karamellepler av Dronningen, som hadde regnet ut nøyaktig hvordan alt ville gå ved å la Lucky bli igjen hjemme før de dro. Hun neiet for sin konge, og sammen danset de gjennom kvelden på isen opplyst av lykter, mens både familie, tjenere og musikere hadde det gildere enn noen gang. Og har de ikke danset fra seg ennå, så venter de nok på neste midtvinters kongelige isfest.


Fortalt etter tur av Helene, Copilot, ChatGPT, Gemini, Claude og Helene.
Oversatt til norsk av Google Gemini.

❄️ 🎻 🍎 ⛸️ 🐾